Hvor lenge skal en leder sitte?

Ledelse og ledelsesstruktur er ofte diskutert i helsevesenet. Lengden på lederroller har variert, med tidligere åremål som en regel, og nå heller som et unntak. I næringslivets definisjon er den optimale tiden en leder bør sitte «... så lenge den marginale verdiskapingen overgår den marginale alternativkostnaden. Det vil si så lenge ett år til med samme leder gir mer verdi enn det organisasjonen går glipp av ved ikke å slippe til en ny.» (Kvaløy, DN, 2026)

I næringslivet vil mekanismene for drift, vekst og lønnsomhet være tydelige og ofte begrensende mål for en leders varighet i jobben. Samme markedsstyrte insentiv mangler ofte i den offentlig sektor, hvor helsevesenet ikke er et unntak i så måte. Politikken har sin egen syklus på lederskap, med egne maktmekanismer og dels personifisering av lederrollen.

Frivillighet og lederverv der oppdraget er «dugnad» og «plikt» fremtvinger andre syn på lederskap, varighet og insentiver for tidsbegrensning.

Bør drøftes

Varighet av lederroller og verv er kontroversielle tema som oftest er vanskelige å bli enige om, men ikke desto mindre bør dette løftes frem og drøftes. 

Er nåværende valg av leder, ledervarighet og ledermodell den beste?

Lederroller og lederverv utøves også i mange viktige kjernefunksjoner i helsevesenet utenom typiske lederroller i sykehus, som klinikk- eller avdelingsledelse. For eksempel er mye av det som legges til grunn for Helse-Norges «anbefalte kliniske praksis» gjennom Helsedirektoratet, utarbeidet av medisinske faggrupper som lager handlingsprogram for primær- og spesialisthelsetjenesten innen et kreftområde. Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe (NGICG) er den største faggruppen innen kreftområdet, består av et hovedstyre og tre faggrupper, og styrer over totalt ni ulike handlingsprogram og pakkeforløp i kreftomsorgen.

Jeg er nylig avgått som leder i NGICG etter å ha tjent mitt åremål på fire år, og etter eget ønske. Jeg tror det er en naturlig og fornuftig tidsbegrensning i en åremålsperiode. Vi har under tiden i hovedstyret diskutert varighet på leders rolle, leders varighet og valg av leder – og også det samme for styret, samt lederstruktur for faggruppene. Strukturen i sykehusene er endret siden faggruppene først ble opprettet, med andre virkeområder og konkrete oppgaver nå enn for 25 år siden. Derfor er lederdebatt og valg inn i slike styreverv en viktig øvelse.

Manglende transparens

Ett argument mot å skifte leder etter en gitt tid er tap av kontinuitet. Et annet, vil noen si, er at  vi er så få i Norge og at vi har små fagmiljøer. Jeg mener dette kan løses ved å ha en struktur som sikrer ettervekst til styregruppen – oftest fra fagmiljøene selv. Opprettelse av en nestleder i styret kan sikre suksesjon og kontinuitet i lederrollen, men må tidsbegrenses for å unngå stagnasjon. Tidsbegrensing på styremedlemmers tid og sammensetning av faggrupper er nødvendig, spesielt der tjenestetiden ellers kan bli «evig». Tidsbegrensning gir også motivasjon til å yte når man er med, og til å gi stafettpinnen videre til noen som er forberedt til å ta neste etappe. Det fordrer modenhet, planlegging og fremsyn i de kliniske avdelingene med et hovedansvar på universitetssykehusene, men likefullt fra sykehusmiljøer generelt og fra primærhelsetjenesten.

Uklarhet i hvordan faggrupper opprettes, endres, og ledes - av hvem og hvor lenge - har hatt en dels manglende transparens og skjevhet som er løftet av NGICG og andre faggrupper inn til Helsedirektoratet. Slike arbeidsgrupper må og skal representere spekteret i Helse-Norge, med fagpersoner representert godt og bredt geografisk og med forankring i helsetjenesten, og ikke kun fra ett eller noen få fagmiljø. Helsedirektoratet har startet en prosess for å sikre en mest mulig transparent prosess og vurdering av lederes varighet. Så gjenstår det å se om de følger opp med klare og tydelige føringer.

For å parafrasere Kvaløy: «Ledelse er viktig, ikke minst fordi rollen berører produktiviteten til langt flere enn lederen selv. Dermed bør det oftere være institusjonen – ikke personen selv – som avgjør når tiden er inne for å gi seg. Trær som aldri blir beskåret, vokser ikke nødvendigvis best. De vokser bare lengst, helt til de en dag faller.»

Kunnskap er makt, og makt bør fordeles. Ledelse gir makt, og kan med fordel tidsbegrenses, selv der insentivet ikke er markedsstyrt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Nei til Frps PCI-forslag i Bodø og Ålesund