Helsedigitaliseringen krever lokale og nyanserte vurderinger

Digitale løsninger bør ikke innføres på bakgrunn av optimisme, begeistring og entusiasme alene

MENINGENE OM DIGITALE helsetjenester er mange og tidvis sterke. Noen mener at innføring og oppskalering går for langsomt, mens andre betviler hensiktsmessighet og lønnsomhet.

Det er gode argumenter for de ulike synspunktene. Men det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forutsi konsekvensene av å innføre digitale tjenester på ulike tjenesteområder i landets 356 kommuner og 20 helseforetak: Ikke minst vil samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenester variere betydelig.

Se også: Hvorfor har vi ikke tid til å spare tid?

VIRKEMIDDEL, IKKE MÅL. En konstruktiv debatt forutsetter at vi er enige om at digitalisering av helse- og omsorgstjenestene er et virkemiddel – og ikke et mål. I januar ga OECD ut rapporten «The future of telemedicine after COVID-19». Foruten å bekrefte at bruken av digitale tjeneste eksploderte under pandemien, er det verdt å merke seg at pasienter stort sett har positive erfaringer med digitale tjenester, mens helsepersonell har mer delte erfaringer. Det er ofte uklart i hvilken grad digitale tjenester vil erstatte eller komme som tillegg til fysiske konsultasjoner. Det er også uklart hvilke ressursmessige konsekvenser digitalisering vil ha for ulike deler av helsetjenestene, og hvordan kvaliteten av helsetjenestene som leveres vil påvirkes av digitalisering.

OECD-rapporten konkluderer slik: «Telemedicine is only a tool and, like any other tool, it can be well used or misused. When well used it can be beneficial for patients and health systems, providing we continue to work on overcoming some pitfalls.»

Målene med å digitalisere tjenestene, vil naturligvis også variere betydelig. Men kanskje bør vi i større grad ta inn over oss utfordringene innen personellkapasitet som helse- og omsorgstjenestene står overfor. Helsepersonellkommisjonens anbefaling er å legge til grunn at teknologiske og digitale løsninger som vurderes innført, skal føre til besparelser knyttet til personellbehov – og til færre ansatte.

TILLITSREFORMEN. Vurderinger om innføring av definerte digitaliserte helsetjenester bør skje i lys av overordnede prioriteringskriterier, og innen relevante rammer i en lokal kontekst.

Tillitsreformen legger opp til at de som står nærmest tjenestene, selv må velge hvilke områder og tiltak de mener er de beste. Målet med tillitsreformen er å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggerne. Fordi tillitsreformen i stor grad skal skje nedenfra og opp, må de som står nærmest tjenestene også ha metodikk og verktøy for å belyse konsekvenser av å innføre nye tiltak og tjenesteformer.

TENKINGEN. Nye digitale løsninger byr på et utall av muligheter og skaper optimisme og begeistring. Dette er bra, men nye digitale tjenester bør ikke innføres på bakgrunn av begeistring og entusiasme alene. Det er sannsynligvis en nødvendig, men neppe tilstrekkelig forutsetning for å skape gode og bærekraftige helsetjenester.

Ifølge psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahneman tenker vi i ett av to systemer; enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet – eller langsomt, rasjonelt og logisk. Kanskje bør vi både tenke og skynde oss langsomt i omstillingen til digitale tjenester?

God planlegging er en god start og følgende tre spørsmål bør vurderes før nye tjenester innføres:

• Vil pasientene ha samme eller bedre nytte av det nye tiltaket, sammenlignet med det eksisterende? Og er det trygt og sikkert?
• Hvordan kan vi organisere den nye tjenesten for å få til en mest mulig hensiktsmessig innføring og oppskalering av det nye tiltaket?
• Vil innføring av tiltaket føre til besparelser knyttet til personellbehov og til færre ansatte?

SAMHANDLINGEN. Folkehelseinstituttet (FHI) har lenge levert metodevurderinger til det nasjonale prioriteringssystemet for spesialisthelsetjenesten. Men en vellykket omstilling og digitalisering av helse og omsorgstjenestene er ikke ett stort nasjonalt prosjekt, men tusenvis av mindre lokale prosjekter.

Vi videreutvikler og tilpasser nå metodikken tilknyttet metodevurderinger for at disse kan anvendes av kommuner – og i samhandlingsprosjekter mellom kommuner og sykehus. Vi tror at en investering i en metodevurdering på sikt kan spare kommuner og sykehus for både tid og ressurser når de skal innføre og oppskalere digitale tjenester.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren leder miljøet i Folkehelseinstituttet som driver med metodevurderinger.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven.