Har du fnatt?

Fnatten, eller skabben som den senere ble kalt etter sitt medisinske navn scabies, er forårsaket av fnattmidden. Dette var lidelsen med størst utbredelse i Norge i første halvdel av 1800-tallet.
- Kløen fra fnattmidden er heftig, skriver historieprofessor May-Brith Ohman Nielsen ved Universitetet i Agder i boken «Mennesker, makt og mikrober - Epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880».
Ikke rart da, at mange tror de har fnatt når de «bare» har kløe eller er kraftig forarget.
Med synål som våpen
Fnattforekomstene varierte fra sted til sted og med sosial forhold. I 1830-årene fant man fnatt i alle sosiale grupper, og i perioden 1835-1952 var fnatten den vanligste sykdommen langs sørlandskysten og i områdene innenfor.
I kapittelet «Fnatten - den usynlige fienden» tar forfatteren for seg mytene om fnatten - og medisinernes holdninger til den. Hun forteller om italienske kvinner på 1600-tallet som brukte synåler for å plukke fnattmidd av barna ved å fange fnatten på nålespissen innerst i hudblemmen og drepe den ved å knekke den mellom neglene. Gjennom forstørrelsesglass kunne man se et lite dyr med hode og føtter, og de kunne høre lyden av dyret som knakk når det ble klemt mellom neglene.
Fantasi og slankekur
Ifølge boken fikk ikke denne beskrivelsen medisinsk gehør. Mange medisinere trodde ikke på folkesnakket om det lille skabbdyret og anså dette som et fantasifoster og et utslag av overtro og innbilning på linje med andre fabeldyr i folketroen; enhjørningen, sjøormen og nøkken.
Derimot var det en tradisjon for å se skabb som et hudutslett forårsaket av indre sykdomstilstander - og en så på «utslett som skadelige stoffer i kroppen som en måtte «la få slippe ut». Den tradisjonelle behandlingen var dermed å sørge for inntak av ulike typer blodrensende midler, ofte i forbindelse med dietter og sultekurer som «skulle sulte» ut ondet. Også årelatinger og blodsugende igler ble brukt for «å rense blodet» for disse skadelige stoffene, ofte i kombinasjon med kvikksølvsalve.
Disse kurene hjalp ikke på sykdommen, men kunne være utfordrende for helsen til folk som ble utsatt for dem. Det fortelles om fnattplagede spedbarn som skrek konstant, som ikke klarte å sove eller ta til seg føde - og til sist «graade ihjæl».
Derfor klør det
Etter hvert ble det imidlertid akseptert at fnattmidden overføres ved tett eller seksuell kontakt og mellom mennesker som deler seng, sengeklær eller klær med andre, som var vanlig den gangen: Det er særlig befruktede hunnmidd som vandrer over til en annen vertsperson for å legge egg. De borer en tunnel ned i det øverste hudlaget (fnattgangen), legger fra seg egg og avføring før de gjemmer seg og dør. Når eggene er klekket ut etter tre-fire dager, parer nye midd seg og kryper videre for å bore nye fnattganger og legge egg. Dette klør.
«For den menneskelige verten middene lever på, er kløen heftig. Hudsykdommen scabies viser seg gjennom de mørke fnattgangene i huden, som kan være fra noen millimeter til flere centimeter lange - og gjennom de sterke merkene etter pasientens kløing på de fnattangrepne stedene. Fnattmidden foretrekker å bore seg inn i hudens bløtere partier, der den lettere kommer til. Slik så legene oftest fnatt-angrepene på huden mellom fingrene, på innsiden av håndleddene og inni albuene, på sidene av akilleshælen, inni knehasene og på kjønnsorganene».
På Sørlandet fikk sykdommen det folkelige navnet «klaaen» - eller «klaa´a», går det frem av boken Fagbokforlaget har utgitt.
Reseptfritt, Dagens Medisin 16/08