Hvem skal vente når alle skal gastroskoperes?

Hver dag må helsevesenet velge. Skal personell, utstyr og kapasitet brukes på undersøkelser med lav sannsynlighet for funn, eller på pasienter med større behov? Debatten om gastroskopi handler derfor om mer enn mageplager. Den handler om hvordan vi forvalter fellesskapets begrensede ressurser. Professor Helge L. Waldum argumenterer for at alle pasienter med symptomer fra øvre mage-tarmkanal bør gjennomgå gastroskopi før medikamentell behandling (Feil å kutte i gastroskopi-tilbudet), i forbindelse med et av innsatsområdene i NOR-prosjektet.  som ble etablert for å redusere bruk av helsetjenester med lav kost-nytt verdi (Disse nasjonale tiltakene skal redusere overforbruk av tre vanlige helsetjenester). En ekspertgruppe med fagpersoner fra alle regionale helseforetak har utarbeidet anbefalinger for å redusere forbruket av unødvendige gastroskopier.  Han fremhever mulige gevinster ved å identifisere pasienter som trenger langvarig oppfølging og peker på potensielle ulemper ved utstrakt bruk av protonpumpehemmere.

Det er lett å være enig i at etablert praksis ofte har gode begrunnelser. Som klinikere ønsker vi alle å redusere risikoen for alvorlig sykdom og gi den enkelte pasient best mulig behandling. Problemet oppstår når argumentasjonen ikke tar hensyn til den samlede ressursbruken den alternative verdien av ressursene som brukes.

Det offentlige helsevesenet opererer ikke med ubegrensede ressurser. Hver gastroskopi krever personell, utstyr, lokaler og oppfølging. Når det årlig utføres mer enn 100 000 gastroskopier i Norge, hvor om lag en tredel gjøres på personer under 55 år, representerer dette et betydelig ressursforbruk. Hver gastroskopi som utføres hos en pasient med svært lav risiko for alvorlig sykdom, beslaglegger kapasitet som kunne vært brukt til en pasient med kreftmistanke eller andre tilstander der gevinsten av rask diagnostikk er større.

Fraværende kost-nytte-perspektiv

Kjernen i NOR-arbeidet, og tilsvarende initiativer internasjonalt, er nettopp å identifisere tjenester der ressursinnsatsen ikke står i rimelig forhold til forventet helsegevinst. Anbefalingene om å begrense rutinemessig gastroskopi hos yngre pasienter uten alarmsymptomer bygger ikke på et ønske om å redusere kostnader, men på vurderinger av sannsynlig nytte, risiko og ressursbruk. Målet er å prioritere undersøkelser til pasienter der gevinsten er størst.

Waldums innlegg bygger på et premiss som virker intuitivt riktig: Mer diagnostikk må være bedre enn mindre diagnostikk. I et skattefinansiert helsevesen kan vi ikke basere prioriteringer utelukkende på om en undersøkelse potensielt kan gi nyttig informasjon. Spørsmålet må også være om den forventede gevinsten står i forhold til ressursbruken. Dette må sammenlignes med annen utredning og behandling som helsetjenesten kunne ha tilbudt.

Hvis vi skal sikre en bærekraftig helsetjeneste i årene som kommer, må kost-nytte-vurderinger få større plass i den medisinske diskusjonen. Det perspektivet er i stor grad fraværende i Helge L. Waldums innlegg. Å be om flere gastroskopier uten å diskutere hvor kapasiteten skal tas fra, er ikke bare ufullstendig argumentasjon. Det er å unnlate å ta inn over seg den viktigste utfordringen norsk helsetjeneste står overfor: Ressursene blir ikke flere, mens behovene blir det.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Aktuelt: 

Disse nasjonale tiltakene skal redusere overforbruk av tre vanlige helsetjenester