Henvisningsrett handler om mer enn MR-bilder

I Dagens Medisin 2. oktober  argumenterer manuellterapeut Roar Jensen for at henvisningsrett ikke er en administrativ snarvei, men et medisinsk ansvar som må følge dokumentert kompetanse. Pasientsikkerhet må alltid gå foran, og her har Jensen helt rett. Ingen er tjent med et uregulert frislipp basert på grunnutdanning alene.

Problemet oppstår når Jensen definerer «kompetanse» og «differensialdiagnostikk» så snevert at det i praksis reduseres til ortopedi og radiologiske undersøkelser. Helsevesenets sammensatte utfordringer løses ikke ved at én faggruppe tviholder på et monopol fundert på et rent biomekanisk verdensbilde.

Hvilken kompetanse til hvilken pasient?

Muskel- og skjelettplager opptrer sjelden i et vakuum; sammen med psykiske lidelser utgjør de over halvparten av landets sykefravær. I primærhelsetjenesten møter vi daglig pasienter som har vært gjennom omfattende somatiske utredninger uten funn. For pasienter med langvarig smerteproblematikk, traumer og sammensatte lidelser er det ikke flere MR-rekvisisjoner som trengs. Da kreves inngående kompetanse på sammenhengen mellom kropp, affekter og relasjonelle belastninger.

Hvem vurderer best hva som kan håndteres i kommunen, og hva som bør videre til spesialisthelsetjenesten? Det avhenger helt av pasienten. En barnefysioterapeut forstår barnefeltet best, en nevrofysioterapeut gjør de skarpeste vurderingene innen nevrologi, og en psykomotorisk fysioterapeut har spisskompetansen på sammensatte lidelser og behov for psykisk helsevern. Å redusere klinisk resonnering og portvokteransvar til kun å gjelde manuellterapi underkjenner bredden i faget vårt.

Ingen «elitemaster»

Fysioterapien har gjennomgått en massiv akademisering. De gamle videreutdanningene er faset ut til fordel for fullverdige, kliniske mastergrader ved universitetene. Fysioterapeuter med mastergrad og spesialistkompetanse har omfattende klinisk trening, patologiforståelse og differensialdiagnostikk innen sine felt. En mastergrad er en mastergrad. Forestillingen om at én klinisk masterutdanning utgjør en «elitemaster» med eksklusive privilegier hører fortiden til.

Dette handler verken om å «gjøre legeoppgaver», slik legepresident Anne-Karin Rime nylig advarte mot, eller om å undergrave fastlegens helhetlige rolle. Det handler om rasjonell oppgavedeling. Når en spesialist i fysioterapi følger en pasient tett over tid, skaper det unødvendig dobbeltarbeid og forsinkelser i et presset helsevesen om pasienten må ta en omvei via fastlegen kun for en formell videresending til spesialisthelsetjenesten.

Erfaringer fra land som Storbritannia og Australia med avansert klinisk praksis («first contact» og «Advanced Practice») viser at målrettede fullmakter for spesialister gir trygg og effektiv pasientflyt.

Hvis fullmakter virkelig skal følge dokumentert kompetanse, slik Jensen tar til orde for, må vi våge å gi henvisningsrett til også andre fysioterapeuter med mastergrad og spesialistkompetanse innen sine fagfelt. Pasientene våre fortjener at vi bruker spisskompetansen der den trengs mest.

Oppgitte interessekonflikter: kronikkforfatteren er leder i Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF).