Fra myra til talerstolen
Kreftforskeren: I ettertid angrer han på at han aldri benyttet talerstolen da Oslo Studentersamfunn sydet på sitt rødeste midt på 1970-tallet. Men en myr med tiur på hormonelt høygir var mer Erlend Smelands greie. Når VG avbryter oss midt i intervjuet, nøler han imidlertid ikke ett sekund.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Styrelederen i Kreftforeningen kjemper for å få kompensert inntektstapet etter at Norsk Tipping fra nyttår får enerett på å drive spilleautomater. Det store spørsmålet er hva de frivillige organisasjonene får istedet.
Politikernes signaler er i beste fall uklare. Derfor er Erlend Smeland snar til å ta telefonen idet avisen ringer. Som best han kan, benytter han anledningen i håp om at det denne gangen er rom for mer enn en tabloidtypisk « ... kjapp greie, lissom». Det er kort tid igjen til statsbudsjettet for neste år. Desto lenger er Smelands talestrøm: «Kreftforskningen vil tape..», sier han og følger opp med et «Uanstendig av politikerne...». Han brenner og krysser fingrene for at han også har klart å fyre opp journalisten i den andre enden.
Hoiende tilhørere
På møtene den gangen Studentsamfunnet mobiliserte 5000-6000 hoiende tilhørere, var temaene knapt så jordnære og veien til podiet altfor lang for bærums-gutten, som var en av de yngste på kullet. - Jeg husker Tron Øgrim og en motdebattant «sloss» om det gikk an å være mot Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og samtidig akseptere invasjonen av Ungarn i 1956, eller omvendt. Det var både absurd og ikke så lite komisk. - Men engasjementet i studentpolitikken på den tiden virket ekte nok, tilføyer han. Samfunnsengasjement skulle han gjerne ha sett mer av i norsk medisinsk forskning. Han hevder norsk medisin har gode miljøer for basalforskning, men mener mange frykter for sin uavhengighet og lukker seg inne. Etisk forpliktelse
- Forskerne må mer ut i samfunnet. De har en etisk forpliktelse til å spre kunnskapene de sitter inne med til beste for pasientene. Selv har Smeland arbeidet systematisk i flere år for å fremme translasjonsforskning, som innebærer overføring av kunnskap fra grunnforskning til praktisk medisin. Han har arbeidet for dette som leder av Forskningsutvalget ved Radiumhospitalet - og nå også som leder av Institutt for kreftforskning. - Vi trenger grunnforskningen. Erfaring viser at det er her ny kunnskap oppstår. Men det er også et samfunnsansvar at ny kunnskap overføres til praktisk medisin og kommer pasientene til nytte så snart som mulig. Dette er viktig ikke minst for kreftforskning som i stor grad finansieres av frivillige midler, donert med tanke på at de skal være til nytte i fremtidig behandling, sier han. Gjennom skogen til medisinen
En gang skulle verden være enten blå eller rød. Dette tok aldri Erlend Smeland så tungt. For ham har den alltid vært grønn uansett. Det har han svart på hvitt: «Livssynet til Erlend er grønt. Hver vår rømmer han byen for å oppleve orren buldre i åsene, og en av de best bevarte hemmelighetene han har, er et eventyrlig fiskevann på Hardangervidda», står det å lese i kullboken for avgangsstudentene i 1980. På fotografiet som ledsager teksten, smiler unge Smeland lurt. Skjortesnippene er så lange at de er troendes til når som helst å flakse av gårde og lande ham i nærmeste skogholt. Oslo kjente han knapt før han begynte å studere. - Jeg ble nok betraktet som en litt stille fyr. Jeg ønsket meg alltid ut; til skogs eller fjells, sier han. Til og med veien til medisinen gikk gjennom skogen. - Det var fascinasjonen for naturen og interessen for generell biologi som førte meg til humanbiologien. Det var på det området det bød seg flest faglige muligheter for en med mine interesser, sier han. Rom for å tvile
At det ble kreft og forskning var ikke gitt. Det ble turnus i Narvik sammen med kullkjæresten og kona Trine, deretter ett års arbeid ved et legesenter i Førde. - Vår felles friluftsinteresse trakk oss først mot nord og senere vest. Jeg trivdes med pasientene og følte jeg gjorde en god jobb. Men tid til refleksjon og ny kunnskap ble det lite av. Jeg ønsket meg til et felt der det var rom for å tvile og stille spørsmål.. Han var den eneste på kullet som allerede tidlig i studietiden bestemte seg for å ta doktorgrad. - Alle de andre skulle til Værøy og Røst, humrer han. Tilbakeslag for genterapi
Veien til kreftforskningen gikk via hormonlaboratoriet på Aker sykehus og kardiologi på Flymedisinsk institutt til Radiumhospitalet der han tok doktorgrad i 1987. I fjor kulminerte karrieren da han ble tildelt Kong Olav V´s kreftforskningspris 2004 for å forbedre diagnostiseringen av lymfekreft. Han har vært talsperson for norsk satsing på genterapi, og var med da de første kliniske forsøkene kom i gang ved Radiumhospitalet i 2000, for pasienter med føflekkreft. To år senere gikk han i bresjen for en ekspertgruppe som etterlyste en nasjonal genterapiplan. Planen skulle være et ledd i å bygge opp nasjonal kompetanse innen molekylær medisin. Et tilbakeslag kom med dødsfallet til den 18 år gamle amerikaneren Jesse Gelsinger. Gelsinger led av en sjelden leversykdom og fikk injisert et virus som skulle frakte de friske kopiene av et gen inn i kroppen. Bivirkningene ble fatale. Det gode selskap
Hendelsen har ikke rokket ved Smelands tro på genterapi som metode. Han vet at en forsker må tåle langsiktighet og motgang. - Gelsinger-saken var uten tvil et tilbakeskritt. Det var «transportvogna» - viruset - som var problemet, ikke genterapien i seg selv, understreker han. - I Norge har vi bevisst valgt mindre risikofylte strategier, og alvorlige bivirkninger er ikke observert. Han mener det fortsatt kreves mye forskning, men at det likevel bare er et tidsspørsmål før genterapi blir etablert behandling. - Unnlater spesialistene å prøve ut nye behandlingsmetoder, velger de å stille seg utenfor det gode selskap, sier han. Men dette fordrer en profesjonell organisasjon og fokus på sikkerhet og bivirkninger. I tillegg må det være en god dialog med myndighetene og balansert informasjon til befolkningen. Det får bli et budskap ikke minst til kommende generasjon medisinere: Smeland har bidratt til to av representantene for den. Sønnen og datteren er i full gang med medisinstudier i henholdsvis Dublin og Bergen. Men Smeland og kona vil ikke ha «skylden». - Vi har ikke pushet på i den retningen, sier han. «Hadde vært skutt»
Han tror det har blitt tøffere å bli lege. Åpenheten, som han selv er talsmann for, fører til at alt en gjør blir synlig. - Det er en naturlig del av en demokratiseringsprosess. Samtidig gjør det deg sårbar. Hver feil du gjør, gjøres nærmest på utstilling, sier han. Han siterer gjerne sin tidligere sjef, Jan Vincent Johansen: Før sto pasienten med lua i handa foran legen. I dag er det legen som står med lua i handa foran pasienten. Han mener det er sånn det skal være, og illustrerer kvantespranget i utviklingen som har skjedd siden han selv var novise i faget: Sammen med studentkolleger var han i praksis på en øyeavdeling. En dag innkalte professoren til demonstrasjon foran en pasient, en kvinne med en ondartet svulst i øyehulen. Professorens avslutningskommentar har brent seg fast: «Dersom dette hadde vært veterinærmedisin, hadde pasienten vært skutt», sa han, uten å bomme på et øre. - Vi sto der målløse. Ingen av oss sa et ord. Vi turte vel ikke. Pasienten tolket kommentaren som et sleivspark. Hun var en langt større personlighet enn professoren fortjente. - Vi burde jo ha gjort det til en tilsynssak, sier han med glød. Jakten på byttet
Det er jaktsesong. Etter Smelands tidsregning regnes året fra september til september. Hver høst kan du møte ham ved et av familiens feriesteder i Nordmarka, Sogn eller Sverige. Byttet er tiur, ryper og rådyr. - Jakt fører til at man er ute til andre tider av døgnet enn det som er vanlig, og man går utenfor opptrukne stier. En må være tålmodig og ikke la seg slå i bakken selv om man kommer tomhendt hjem. Det blir omtrent som med forskning: Den tålmodige får som regel suksess til slutt, sier han. Opphav:
På møtene den gangen Studentsamfunnet mobiliserte 5000-6000 hoiende tilhørere, var temaene knapt så jordnære og veien til podiet altfor lang for bærums-gutten, som var en av de yngste på kullet. - Jeg husker Tron Øgrim og en motdebattant «sloss» om det gikk an å være mot Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og samtidig akseptere invasjonen av Ungarn i 1956, eller omvendt. Det var både absurd og ikke så lite komisk. - Men engasjementet i studentpolitikken på den tiden virket ekte nok, tilføyer han. Samfunnsengasjement skulle han gjerne ha sett mer av i norsk medisinsk forskning. Han hevder norsk medisin har gode miljøer for basalforskning, men mener mange frykter for sin uavhengighet og lukker seg inne. Etisk forpliktelse
- Forskerne må mer ut i samfunnet. De har en etisk forpliktelse til å spre kunnskapene de sitter inne med til beste for pasientene. Selv har Smeland arbeidet systematisk i flere år for å fremme translasjonsforskning, som innebærer overføring av kunnskap fra grunnforskning til praktisk medisin. Han har arbeidet for dette som leder av Forskningsutvalget ved Radiumhospitalet - og nå også som leder av Institutt for kreftforskning. - Vi trenger grunnforskningen. Erfaring viser at det er her ny kunnskap oppstår. Men det er også et samfunnsansvar at ny kunnskap overføres til praktisk medisin og kommer pasientene til nytte så snart som mulig. Dette er viktig ikke minst for kreftforskning som i stor grad finansieres av frivillige midler, donert med tanke på at de skal være til nytte i fremtidig behandling, sier han. Gjennom skogen til medisinen
En gang skulle verden være enten blå eller rød. Dette tok aldri Erlend Smeland så tungt. For ham har den alltid vært grønn uansett. Det har han svart på hvitt: «Livssynet til Erlend er grønt. Hver vår rømmer han byen for å oppleve orren buldre i åsene, og en av de best bevarte hemmelighetene han har, er et eventyrlig fiskevann på Hardangervidda», står det å lese i kullboken for avgangsstudentene i 1980. På fotografiet som ledsager teksten, smiler unge Smeland lurt. Skjortesnippene er så lange at de er troendes til når som helst å flakse av gårde og lande ham i nærmeste skogholt. Oslo kjente han knapt før han begynte å studere. - Jeg ble nok betraktet som en litt stille fyr. Jeg ønsket meg alltid ut; til skogs eller fjells, sier han. Til og med veien til medisinen gikk gjennom skogen. - Det var fascinasjonen for naturen og interessen for generell biologi som førte meg til humanbiologien. Det var på det området det bød seg flest faglige muligheter for en med mine interesser, sier han. Rom for å tvile
At det ble kreft og forskning var ikke gitt. Det ble turnus i Narvik sammen med kullkjæresten og kona Trine, deretter ett års arbeid ved et legesenter i Førde. - Vår felles friluftsinteresse trakk oss først mot nord og senere vest. Jeg trivdes med pasientene og følte jeg gjorde en god jobb. Men tid til refleksjon og ny kunnskap ble det lite av. Jeg ønsket meg til et felt der det var rom for å tvile og stille spørsmål.. Han var den eneste på kullet som allerede tidlig i studietiden bestemte seg for å ta doktorgrad. - Alle de andre skulle til Værøy og Røst, humrer han. Tilbakeslag for genterapi
Veien til kreftforskningen gikk via hormonlaboratoriet på Aker sykehus og kardiologi på Flymedisinsk institutt til Radiumhospitalet der han tok doktorgrad i 1987. I fjor kulminerte karrieren da han ble tildelt Kong Olav V´s kreftforskningspris 2004 for å forbedre diagnostiseringen av lymfekreft. Han har vært talsperson for norsk satsing på genterapi, og var med da de første kliniske forsøkene kom i gang ved Radiumhospitalet i 2000, for pasienter med føflekkreft. To år senere gikk han i bresjen for en ekspertgruppe som etterlyste en nasjonal genterapiplan. Planen skulle være et ledd i å bygge opp nasjonal kompetanse innen molekylær medisin. Et tilbakeslag kom med dødsfallet til den 18 år gamle amerikaneren Jesse Gelsinger. Gelsinger led av en sjelden leversykdom og fikk injisert et virus som skulle frakte de friske kopiene av et gen inn i kroppen. Bivirkningene ble fatale. Det gode selskap
Hendelsen har ikke rokket ved Smelands tro på genterapi som metode. Han vet at en forsker må tåle langsiktighet og motgang. - Gelsinger-saken var uten tvil et tilbakeskritt. Det var «transportvogna» - viruset - som var problemet, ikke genterapien i seg selv, understreker han. - I Norge har vi bevisst valgt mindre risikofylte strategier, og alvorlige bivirkninger er ikke observert. Han mener det fortsatt kreves mye forskning, men at det likevel bare er et tidsspørsmål før genterapi blir etablert behandling. - Unnlater spesialistene å prøve ut nye behandlingsmetoder, velger de å stille seg utenfor det gode selskap, sier han. Men dette fordrer en profesjonell organisasjon og fokus på sikkerhet og bivirkninger. I tillegg må det være en god dialog med myndighetene og balansert informasjon til befolkningen. Det får bli et budskap ikke minst til kommende generasjon medisinere: Smeland har bidratt til to av representantene for den. Sønnen og datteren er i full gang med medisinstudier i henholdsvis Dublin og Bergen. Men Smeland og kona vil ikke ha «skylden». - Vi har ikke pushet på i den retningen, sier han. «Hadde vært skutt»
Han tror det har blitt tøffere å bli lege. Åpenheten, som han selv er talsmann for, fører til at alt en gjør blir synlig. - Det er en naturlig del av en demokratiseringsprosess. Samtidig gjør det deg sårbar. Hver feil du gjør, gjøres nærmest på utstilling, sier han. Han siterer gjerne sin tidligere sjef, Jan Vincent Johansen: Før sto pasienten med lua i handa foran legen. I dag er det legen som står med lua i handa foran pasienten. Han mener det er sånn det skal være, og illustrerer kvantespranget i utviklingen som har skjedd siden han selv var novise i faget: Sammen med studentkolleger var han i praksis på en øyeavdeling. En dag innkalte professoren til demonstrasjon foran en pasient, en kvinne med en ondartet svulst i øyehulen. Professorens avslutningskommentar har brent seg fast: «Dersom dette hadde vært veterinærmedisin, hadde pasienten vært skutt», sa han, uten å bomme på et øre. - Vi sto der målløse. Ingen av oss sa et ord. Vi turte vel ikke. Pasienten tolket kommentaren som et sleivspark. Hun var en langt større personlighet enn professoren fortjente. - Vi burde jo ha gjort det til en tilsynssak, sier han med glød. Jakten på byttet
Det er jaktsesong. Etter Smelands tidsregning regnes året fra september til september. Hver høst kan du møte ham ved et av familiens feriesteder i Nordmarka, Sogn eller Sverige. Byttet er tiur, ryper og rådyr. - Jakt fører til at man er ute til andre tider av døgnet enn det som er vanlig, og man går utenfor opptrukne stier. En må være tålmodig og ikke la seg slå i bakken selv om man kommer tomhendt hjem. Det blir omtrent som med forskning: Den tålmodige får som regel suksess til slutt, sier han. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Erlend Bremertun Smeland (50), Oslokullet 1987: Medisinsk doktorgrad 1998: Professor dr.med., Det medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. 1992: Leder for Avdeling for immunologi, Det norske radiumhospital. 2002: Leder for Institutt for kreftforskning, Det norske radiumhospital. 2004: Styreleder i Kreftforeningen. 2004: Mottok Kong Olav Vs kreftforskningspris. |
Bilag: Kulltreffet 1980, Dagens Medisin 22/05
Per Halvorsen
