Absurde millioner: Publiseringssystemet må endres

Noen ganger er et system så absurd at man ikke vet om man skal bli sint, gråte, eller begge deler. Systemet for publisering av vitenskapelige artikler er som Ingvild Reymert så presist beskrev det nylig i Khrono: Et ko-ko system! Først betaler det offentlige for forskning, deretter må forskere betale for å få publisere (og jobbe gratis for forlagene), og til slutt må det offentlige betale forlagene for at alle skal kunne lese og bruke kunnskapen. Systemet er ikke bare absurd. Insentivene i systemet gjør at det blir stadig vanskeligere å skille god fra dårlig kunnskap fordi man oversvømmes av innhold med varierende kvalitet og liten originalitet.

Hvordan ble det slik?

Hvis vi hopper over periodene med steintavler, brevskriving og selvpubliserte bøker, endte vitenskapelig arbeid opp med et system der artikler i stor grad ble publisert og kvalitetskontrollert av akademiske foreninger som hadde egne tidsskrifter. Det var en traust bransje inntil noen fant ut at man kunne tjene mye penger ved kjøpe opp eller starte nye tidsskrift, og skru opp prisene. Et godt eksempel er Robert Maxwell som i løpet av litt over 20 år tidoblet antallet tidsskrifter i sitt forlag, fra 40 titler i 1969 til over 400 titler da det ble solgt til Elsevier i 1991.

Da bibliotekene og forskningsinstitusjonene etter en tid skjønte hva som skjedde, responderte man med tøffere prisforhandlinger og krav om at offentlig finansiert kunnskap skulle være gratis og offentlig tilgjengelig. Resultatet var ikke helt som forventet. Forlagene svarte med en ny oppfinnelse der forskeren måtte betale for for å publisere artikkelen som så skulle være åpent tilgjengelig. Slik publisering koster nå rutinemessig rundt 30.000 kroner per artikkel. Noen tidsskrifter publiserer både artikler som er gratis tilgjengelig og artikler som er bak en betalingsmur. Store offentlige institusjoner og universiteter må betale millioner for å få tilgang til innholdet i større pakker med ulike tidsskrifter.

Hvorfor forblir det slik?

En viktig grunn til at systemet består, er at forskerne er helt avhengige av å få publisert. Det er en av de viktigste måtene de måles på når de skal søke om stillinger og forskningsmidler. Det hjelper derfor lite å lage offentlige reguleringer som påbyr at forskere bare skal publisere i tidsskrifter som er åpne for alle. Forsøket i den retning endte mest opp med at forskerne og institusjonene måtte betale for at deres artikler skulle være åpent tilgjengelig.

Selv om bibliotek og store institusjoner prøver å forhandle om pris, har de store forlagene stor forhandlingsmakt gjennom eierskapet til mange tiår med publiserte artikler. Det er en kilde det er svært vanskelig å klare seg uten. Retningslinjer om å bruke gratistidskrifter for publikasjon, blir også avledet av en ny innovasjon. Forlagene har noen relativt få tidsskrift der man også kan publisere og lese gratis, men disse tidsskriftene samarbeider med søstertidsskrift som tar betaling. Forskere som blir fortalt at de skal sende inn til forlag uten betaling, får profittmaksimerende svarbrev der de får vite at artikkelen ikke helt passet i gratistidsskriftet, men at de gjerne vil vurdere det i det andre tidsskriftet der man kan publisere i søstertidsskriftet mot betaling.

Vokser problemet?

Problemet er voksende av flere grunner og i flere betydninger. For det første er det en økning i antallet tidsskrifter og det er stadig vanskeligere å skille mellom de som har en kvalitetskontroll, og de som publiserer det meste mot betaling. I tillegg gjør kunstig intelligens at forskere lettere enn før kan produsere artikler. Til sammen gjør dette at vi har et voksende problem. Både en økning i pengebruk for å publisere artikler og en økning i vanskelighetene med å skille klinten fra hveten i flommen av artikler.

Løsningene?

For å løse problemet holder det ikke med formaninger og bønner. Å si at forskerne burde si nei til å betale og prøve andre publikasjonskanaler, er korrekt, men ikke realistisk når jobb, opprykk og forskningsmidler står på spill.

Løsningen må være strukturell og internasjonal. Bare store institusjoner kan skape alternative publiseringskanaler og vurderingsformer. Et godt forslag er en plattform som ligner den man bruker i mange naturfag (arxiv.org). Forskere kan der legge ut artikler gratis. Dette gjør forskningen tilgjengelig, men den sikrer ikke kvalitetskontroll. For å skape dette, må man ha en plattform der artiklene også kan diskuteres og vurderes i etterkant av at de er lagt ut. Og som forfattere flest, må forskere også tåle terningkast og systemet må gjøre dette mulig. Antall siteringer, antall nedlastinger, og et snitt av vurderingene fra andre forskere er indikatorer som kan lages og hjelpe andre med å finne det som er nyttig å lese. Ved ansettelser kan man bruke siteringsindekser og andre indikatorer basert på utlagte artikler. Eller en god gammeldags metode: Å lese noen artikler kandidatene har skrevet og bruke det som grunnlag. Det er fremdeles ikke perfekt, men dagens system er også langt fra perfekt. Faktisk helt ko-ko. Det er svært dyrt og gjør det vanskeligere enn nødvendig å skille ut ny og god kunnskap.

Ingen oppgitte interessekonflikter