Sykefravær og svogerforskning

Høyrepolitiker og fastlege, Kåre Reiten, sier til VG at mange vil ha sykmelding for bagateller. Reiten mener å se en holdningsendring blant folk og trekker opp både gult og rødt kort over dagens manglende arbeidsmoral. I følge Reiten beskriver han «verden slik den er». Intet mindre. Dette hovedsakelig ut fra egen erfaring og opplevelse. At utspillet faller i god jord hos partikollega Nikolai Astrup, tidligere minister i Erna Solbergs regjeringer, som avbryter ferien for å komme med budskapet om at han er sjokkert og at «Folk må skjerpe seg», er ikke overraskende.

Jeg har i likhet med Reiten jobbet over 40 år i primærhelsetjenesten i Norge, som fysioterapeut og manuellterapeut, de siste snart 20 årene med sykmeldingsrett. Nylig avdøde Dag Solstad har beskrevet tidsånden som det som er skjult for den som er fanget av den, men åpenbart tilstede for den som iakttar oss på fotografi fra en annen tid. Tidsånden, arbeidslivet og samfunnet var et annet for 40 år siden, men var arbeidsmoralen bedre enn i dag? Før jeg begynte i helsetjenesten, jobbet jeg et år og mange somrer med renhold av tog hos datidens NSB. Jeg satt igjen med et inntrykk av at det gjaldt å «skynde seg langsomt» på jobb. Begrepet «tredagers» ble mye brukt. «Har du my ferie igjæn, du da, Truls?» «Æ har no ei vækka, og så har æ igjæn to tredagers, ja». Og da beskriver jeg «verden slik den var», for å sitere Reiten. Men er det til å stole på?

Vi vet at kravet til effektivitet og resultat er høyere i dag, at den sosioøkonomiske stigen er blitt brattere og at forskjellene mellom folk har økt. Sosioøkonomisk ulikhet gjenspeiles også i folks helse. Det er forskjell på Reiten og Astrup og Inga Busetmo med dårlig råd, aleneansvar for tre små barn, som opplever slitenhet, dårlig søvn og smerter i kroppen. Hun strever så godt hun kan og tviholder på jobben sin ved kantina hos en stor entreprenør i byen. Hun vil ikke sykmeldes, det er skamfullt, hun er redd for å bli oppsagt og blir hun uføretrygdet vil ikke pengene strekke til. I min jobb møter jeg mange slike. At Inga av og til må sykmeldes en kort periode når symptomtrykket blir for høyt, er etter min mening med på å holde henne i jobb i årene som kommer. Utgangspunktet og livssjansene er ulikt fordelt. Derfor er det provoserende når Reiten og Astrup mistenkeliggjør alle Ingaer der ute med: «Skjerp deg, kom deg i jobb» og kanskje heller gjøre som Astrup: ta fri fra ferie og jobbe litt ekstra?

Som aktører i det norske helsevesen, ikke minst for leger øverst i helsepyramiden, er en del av forvaltningsansvaret at man uttaler seg ut fra eksisterende kunnskap på området. Kanskje media i større grad bør ta kontakt med dem som har forsket på dette, slik at Reitens, Astrups og min svogerforskning balanseres av fakta? Ellers blir det fort som i Ibsens Peer Gynt: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest». Når seniorforsker ved Sintef, Solveig Osborg Ose, som forsker på arbeidsmarkedsøkonomi og sykefravær og har ledet arbeidet med evaluering av avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), sier i et intervju i Klassekampen at «Sykefraværet i Norge er stabilt over tid og har vært det i mange år», at «det å sammenlikne sykefravær mellom land er en komplisert øvelse» og «sammenligner vi oss med andre land som har sykefraværsordninger som ligner på vår, er ikke fraværet så høyt i Norge», bør det tillegges større vekt enn utspill preget av synsing, konklusjoner på tynt grunnlag og vikarierende motiv som en nært forestående valgkamp.

Ingen oppgitte interessekonflikter.