Nye takster: Etisk betenkelig styringsiver

Det er stadig nye ideer for å redusere sykefraværet, og svarteperkortet sendes på rundgang. Nå er løsningen å betale fastleger ekstra for å si nei. Etter årets forhandling om fastlegetariffen, blir takster knyttet til sykmelding lagt om fra 1. juli. Full sykmelding gir den laveste betalingen, gradert sykmelding gir mer, og ingen sykmelding gir mest. Dette er en endring helseministeren har lagt mye prestisje i å innføre.

Takstsystemet har betalt fastlegene for arbeidet de gjør gjennom tidsbruk og prosedyrer, men har vært nøytralt med hensyn til hvilken medisinsk vurdering legen lander på. Dette prinsippet endres: legen honoreres for å påvirke en faglig vurdering.

Nå får vi altså et takstsystem som ikke er medisinsk faglig fundert, men økonomisk og politisk. De aller fleste sykefravær er kortere enn to uker. Det er lite dokumentasjon for at et kort fravær i seg selv skader helsen, eller at gradering er bedre enn 100 prosent helsemessig sett ved korte fravær. Det er selvsagt legitimt at helseministeren har som mål å redusere sykefravær, men det kan ikke være riktig å bruke legens takstsystem for å oppnå slike mål.

Forskjell på kort og langt fravær

Dette rammer tilliten. En pasient skal kunne stole på at en samtale om sykmelding handler om pasientens helse og funksjon, ikke om legens honorar. Og det rammer en rettighet.

Sykepenger ved sykdom som hindrer arbeid er lovfestet i folketrygden, og nå vil staten betale legen ekstra for å redusere tilgangen til denne rettigheten.

Det foregår allerede en rekke konsultasjoner hos fastlegen der sykmelding er en mulighet, men som ender med at legen ikke sykmelder. Det gjelder for eksempel de fleste som kommer med vond rygg eller depresjon for første gang. Om det er legens eller pasientens fortjeneste at sykmelding kan unngås, vet vi ikke. Men nå vil altså helseministeren betale legene ekstra for at dette oftere skal bli utfallet. Hva gjør dette med pasientens tillit til fastlegen?

Argumentet om at «legene tjener på å sykmelde» fra noen forskningsmiljøer har muligens forledet helseministeren. Vi har hatt en takst for å fylle ut en sykmeldingsblankett i likhet med alle andre erklæringer til Nav. Taksten kom for at legen skulle bruke blanketten aktivt til å gi informasjon til bruk i oppfølging fra Nav og arbeidsgiver. Helseministeren kunne ha nøyd seg med å redusere denne taksten om han tror legene var så lett å vippe bort fra godt faglig skjønn.

Langtidsfravær er medisinsk sett mer utfordrende. Det er viktig at fastlegen tidlig fanger opp risikofaktorer for langtidsfravær. Vil man stimulere gode, jobbfokuserte samtaler, kan man belønne bruk av kunnskapsbaserte verktøy i dette arbeidet. Heldigvis ser det ut til at det kommer takstendringer som støtter faglig forankrete tiltak, uten at det kobles til en bestemt konklusjon.

Det er gode grunner til å se på om sykefravær kan reduseres, men i dette tilfelle overgår helseministerens styringsiver forståelse av hvordan fastleger jobber. Og hvor viktig tillit er i lege-pasient forholdene. Det er etisk betenkelig når politikerne vil styre faglige beslutninger.