Fastlegeforskriften: Pengene må følge oppgaven, ikke profesjonen

I 2020 sto vi, artikkelforfatterne, i Helse- og omsorgsdepartementet og mottok som de første sykepleierne i Norge spesialistgodkjenning. Det ble omtalt som en milepæl i norsk helsetjeneste. Fem år senere er spørsmålet fortsatt like aktuelt: Hva har egentlig skjedd siden?

Vi hadde store forventninger om at avansert klinisk sykepleie (AKS) raskt ville utvikle seg i takt med land vi vanligvis sammenligner oss med. Likevel har det skjedd forsvinnende lite. Til tross for gjentatte politiske lovnader – også fra nåværende helseminister Jan Christian Vestre – har det ikke kommet reelle strukturelle endringer. Utdanningen av allmennsykepleiere startet allerede i 2013, men nå står vi i fare for å miste potensialet som ligger i denne rollen. Vår erfaring er at mange søker seg bort fra pasientnære roller og over i akademia og ledelse – ikke av lyst, men som en konsekvens av manglende karrieremuligheter og satsing klinisk og tydelighet fra myndighetene. 

I siste Stortingsmelding nr.23 (1) nevnes «tverrfaglighet» på 36 sider. Avansert klinisk allmennsykepleie løftes frem som «særlig høy klinisk kompetanse» i tverrfaglige fastlegekontor og og omtales spesifikt på syv steder. Er dette bare ord – og lite handling? Gjenspeiles det i tiltakene som faktisk foreslås? 

Et behov for endring – og et svar på det 

Helse- og omsorgstjenestene står i dag i en skvis mellom økende pasientbehov og knapphet på personell. For mange pasienter – særlig eldre og kronisk syke – handler god behandling ikke bare om diagnose og resept, men om kontinuitet, relasjon, helhet og forebygging. Avansert klinisk allmennsykepleie svarer nettopp på dette: Allmennsykepleiere gir pasienter og pårørende trygghet gjennom tilgjengelighet, helhetlig oppfølging og kontinuitet i behandling. Rollen er designet for å jobbe tverrfaglig, være brobygger mellom nivåer og bidra til at flere problemer løses lokalt, før de utvikler seg til akutte innleggelser. AKS er ikke en erstatning for legene, men en spesialist i personsentrert allmennsykepleie – og representerer en reell modernisering av helsetjenesten. 

Helsemyndighetenes høringsforslag til ny fastlegeforskrift åpner riktignok for at sykepleiere kan takstere for konsultasjoner i primærhelsetjenesten. Det er et viktig og riktig skritt i retning av en mer bærekraftig og tverrfaglig helsetjeneste. Men det er fortsatt uklart om taksten er profesjonsnøytral – og om det åpnes for andre takster enn kun konsultasjoner. Begge deler er avgjørende for videre utvikling.

Derfor må takstene være profesjonsnøytrale 

Dersom helsetjenesten skal bli reelt tverrfaglig, må finansieringen følge oppgavene – ikke yrkestitlene. I dag premierer takstsystemet én profesjon, uavhengig av hvem som faktisk utfører arbeidet. Dette skaper et kunstig skille i en tid hvor kompleksiteten i pasientoppfølging krever flerfaglige løsninger. Profesjonsnøytrale takster handler ikke om hvem som “får”, men om at systemet anerkjenner kompetanse og ansvar der det faktisk utøves. 

Når AKS gjennomfører konsultasjoner, årskontroller, legemiddelgjennomganger og helhetlig oppfølging av pasienter, bør dette finansieres på lik linje med tilsvarende arbeid fra fastleger. Det gir både faglig forutsigbarhet, riktige insentiver og bedre utnyttelse av ressursene. Å låse finansieringen til en bestemt profesjon, snarere enn funksjon, er verken bærekraftig, faglig forsvarlig eller i tråd med pasientens behov. I tillegg svekker det rekruttering og videreutvikling av roller som allerede er godkjent og kvalitetssikret av myndighetene. 

Tverrfaglig allmennhelsetjeneste – ikke fastlegetjeneste 

Begrepet «tverrfaglig fastlegetjeneste» favner snevert og står i kontrast til målsettingen om helhetlig og tverrfaglig pasientbehandling. Vi anbefaler å bruke «tverrfaglig allmennhelsetjeneste» som bedre gjenspeiler tjenestens innhold og fremtidens behov for samarbeid på tvers av profesjoner. 

Sykepleietjenesten består i dag av tre nivåer med tydelig definerte utdannings- og kompetansekrav: grunnutdannet sykepleier (bachelor), spesialsykepleier (30–90 studiepoeng videreutdanning) og avansert klinisk sykepleier (AKS), som har minimum mastergrad og spesialistgodkjenning. I det europeiske kvalifikasjonsrammeverket (EQF) er bachelorgrad plassert på nivå 6, mens mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie og profesjonsutdanninger som medisin og psykologi er på nivå 7. Nivå 6 beskrives som evne til å anvende bred kunnskap, løse komplekse problemer og handle selvstendig. Nivå 7 innebærer spesialisert kunnskap, kritisk vurdering og ansvar for komplekse faglige problemstillinger, inkludert veiledning av andre (2). 

Denne internasjonale rammestandarden illustrerer at AKS-rollen er på samme utdanningsnivå som leger og psykologer, og bør anerkjennes og benyttes deretter. Høringsforslaget tar ikke tilstrekkelig høyde for disse nivåforskjellene, noe som bidrar til at avansert kompetanse i primærhelsetjenesten forblir underutnyttet. 

Forskrivningsrett og samarbeidende praksis

Spesialistsykepleiere (AKS) har gjennom utdanning og praksis kompetanse til å vurdere pasienters behov for helsehjelp. Likevel begrenses handlingsrommet deres i enkelte land av restriktive reguleringer og motstand fra medisinske interesseorganisasjoner (3, 4). Internasjonalt er det vanlig at AKS har forskrivningsrett, henvisningsmyndighet og tilgang til takstfinansiering (5). Erfaringene er gjennomgående positive. Ingen land har reversert slike rettigheter etter innføring, og forskning viser at forskrivninger fra AKS er like trygge som fra leger, med høy pasienttilfredshet (4, 6-9) 

Forskrivningsrett handler ikke om at AKS skal arbeide isolert, men om å styrke teamarbeid og gjøre helsehjelpen mer tilgjengelig. I dag forsinkes behandling fordi leger må signere vurderinger som allerede er faglig gjort av AKS. Dette reduserer effektiviteten i tverrfaglig praksis. Forskrivningsrett bør knyttes til konteksten AKS arbeider i, og utøves innenfor samarbeidende praksis med lege – kjent som «supplementary prescribing og collaborative prescribing» (10) 

En integrert ressurs i legekontor 

Avansert klinisk sykepleie er en formalisert og spesialisert rolle som i flere kommuner allerede har vist seg verdifull. AKS bidrar til økt kontinuitet og avlastning gjennom selvstendige konsultasjoner, årskontroller, legemiddelgjennomganger, oppfølging av kronisk syke og pårørendesamtaler. Likevel mangler mange kommuner en klar modell for å ta rollen i bruk. Fastlegeforskriften bør derfor legge til rette for at AKS inngår som en del av fremtidens helsetjeneste, og at oppgavene kan finansieres gjennom takstsystemet. Det må være forsvarlighetskravet i helsepersonelloven som begrenser hvilke oppgaver som kan utføres av hvilket personell og ikke begrensninger i takstsystemet. 

En løsning for distriktene 

I mange distriktskommuner er legedekningen lav, og helsepersonell i «Nordsjø-turnus» skaper uforutsigbarhet. AKS med bred klinisk kompetanse kan sikre kontinuitet og kvalitet, ofte fra legekontoret i kommunen. For at dette skal fungere, må finansieringen reflektere de reelle oppgavene AKS utfører. 

Forslag til tiltak 

Vi foreslår at fastlegeforskriften inkluderer et punkt som åpner for at spesialister i avansert klinisk sykepleie kan takstere hele sin oppgaveportefølje. Det er en enkel, presis og kostnadseffektiv løsning som styrker både pasientsikkerhet og ressursbruk. 

Ingen oppgitte interessekonflikter

1. Regjeringen. Stortingsmelding nr. 23 (2024-2025, Bærekraftige helse- og omsorgstjenester. In: omsorgsdepartementet Ho, editor. Oslo2025. 

2. (NOKUT) Nkfll. Kvalifikasjonsrammeverket: NOKUT; 2022 [ 

3. Brownwood I, Lafortune G. Advanced practice nursing in primary care in OECD countries. OECD health working papers. 2024. 

4. Poghosyan L, Maier CB. Advanced practice nurses globally: Responding to health challenges, improving outcomes. International journal of nursing studies. 2022;132:104262-. 

5. Wheeler KJ, Miller M, Pulcini J, Gray D, Ladd E, Rayens MK. Advanced practice nursing roles, regulation, education, and practice: A global study. Annals of Global Health. 2022;88(1). 

6. Deschodt M, Heeren P, Cerulus M, Duerinckx N, Pape E, van Achterberg T, et al. The effect of consultations performed by specialised nurses or advanced nurse practitioners on patient and organisational outcomes in patients with complex health conditions: An umbrella review. International journal of nursing studies. 2024;158:104840. 

7. Laurant M, Reeves D, Hermens R, Braspenning J, Grol R, Sibbald B. Substitution of doctors by nurses in primary care. Cochrane database of systematic reviews. 2018(2). 

8. Lovink MH, Laurant MG, van Vught AJ, Maassen I, Schoonhoven L, Persoon A, et al. Substituting physicians with nurse practitioners, physician assistants or nurses in nursing homes: a realist evaluation case study. BMJ Open. 2019;9(5):e028169. 

9. Morilla-Herrera JC, Garcia-Mayor S, Martin-Santos FJ, Kaknani Uttumchandani S, Leon Campos A, Caro Bautista J, et al. A systematic review of the effectiveness and roles of advanced practice nursing in older people. International journal of nursing studies. 2016;53:290-307. 

10. International Council of Nurses. Guidelines on prescriptive authority for nurses 2021.