Språkkrav og språktesting i helsetjenestene

Vi har helsearbeidere fra mange forskjellige land og med svært ulik språkbakgrunn. Det er ikke tilfeldig. Vi mangler helsepersonell, og behovet vil øke i årene som kommer. Derfor skal vi være glade for alle som ønsker å jobbe med helse og omsorg, uavhengig av bakgrunn. Politikere, fagmyndigheter, arbeidsgivere og fag- og profesjonsorganisasjoner må være veldig tydelige på dette.

En betydelig del av arbeidskraften i helse- og omsorgstjenestene har minoritetsbakgrunn, og mange har kommet til Norge som voksne. Det viser at sektoren faktisk klarer å inkludere mennesker med ulik bakgrunn. Dette skal vi holde fast ved og bygge videre på. Ikke minst må helsesektoren være rustet til å ta imot pasienter, barn og eldre som selv har minoritetsbakgrunn.

Samtidig stiller helsearbeid krav til norskferdigheter. Pasienter skal forstå informasjon og selv bli forstått, ansatte skal kunne observere, rapportere og dokumentere, og viktig informasjon må kunne videreformidles på en trygg måte.

Utdanning og språkkompetanse gir større muligheter for en trygg og varig tilknytning til arbeidslivet. Norsk språk er en del av norsk helsepersonellets faglighet, ikke et tillegg. Det betyr at vi må kunne stille krav til norskkompetanse hos helsepersonell. Spørsmålet er dermed ikke om vi skal stille språkkrav, men hvilke språkferdigheter som faktisk er nødvendige for å gjøre ulike jobber i helse- og omsorgstjenesten på en forsvarlig måte.

Hva skal vi teste?

I dag brukes B2 som norskkrav for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EU/EØS som søker norsk autorisasjon. Helsedirektoratet anbefaler også B2 som krav ved ansettelser.

B2 krever blant annet at man skal kunne forstå komplekse og akademiske tekster på norsk, delta relativt spontant og flytende i samtaler og skrive klare, detaljerte og argumenterende tekster om et vidt spekter av emner.

Noe av dette er relevant i helsetjenesten. En helsefagarbeider må kunne lese og forstå faglige retningslinjer. Vedkommende må kunne sette seg inn i informasjon om pasienter og brukere og kommunisere godt med kolleger og pårørende. Helsepersonell må kunne dokumentere arbeidet sitt på en forståelig og presis måte. Men må helsepersonell kunne skrive en detaljert, argumenterende tekst på norsk om et hvilket som helst tema for å kunne gi forsvarlig helsehjelp?

Ikke engang alle helsearbeidere med norsk som morsmål ville bestått en prøve som krevde at de skulle skrive et godt essay om et tilfeldig samfunnstema. Det betyr ikke at de ikke kan gjøre jobben sin. En helsesykepleier kan gi foreldre gode og trygge råd om barns kosthold. Det er en viktig og kompleks språk- og kommunikasjonsoppgave, men det er ikke nødvendigvis relevant om vedkommende kan skrive en akademisk tekst.

Helsenorsk og bedre yrkesrettet norskopplæring

Språkkompetanse må vurderes opp mot de faktiske oppgavene språket skal brukes til.

En mulig løsning er å utvikle mer fag- og yrkesrettede språkkurs og -prøver. Slike prøver kan for eksempel teste om en arbeidstaker forstår relevant helseinformasjon, kan kommunisere med pasienter og pårørende, kan oppfatte og formidle viktige observasjoner og kan dokumentere på en måte som er tilstrekkelig presis for arbeidsoppgavene.

Helsedirektoratet bør ha en sentral rolle i utviklingen, siden direktoratet både forvalter autorisasjonsordningen og har ansvar for en rekke normerende dokumenter for helse- og omsorgstjenestene. Arbeidet bør samtidig skje i tett samarbeid med tjenestene, fagorganisasjonene og fagmiljøer med kompetanse på norsk som andrespråk og arbeidsrettet norskopplæring.

Samtidig er en språkprøve bare en del av løsningen. Språkopplæring er også nødvendig. Hvis vi vet at mennesker som skal arbeide i helsevesenet, trenger bestemte språkferdigheter for å gjøre jobben sin, bør vi også sørge for at de får opplæring i nettopp disse ferdighetene. Vi trenger mer yrkesrettet norskopplæring, og vi trenger å bruke kunnskapen som finnes om hvordan voksne lærer et andrespråk og hvordan vi kommuniserer best med hverandre i et flerspråklig samfunn.

Vi mangler fagfolk, ikke «varme hender»

Dette handler ikke om å fire på kravene. Tvert imot. Den handler om å stille mer fornuftige krav.

Fagbevegelsen har brukt tiår på å løfte statusen til yrker som helsefagarbeider, ambulansearbeider og helsesekretær, for å nevne noen. Vi har kjempet for fagbrev og utdanning fordi kompetanse betyr noe: for kvaliteten på tjenestene, for arbeidstakernes lønn og status og ikke minst for verdigheten og sikkerheten til dem som mottar tjenestene.

Hvis vi begynner å omtale disse jobbene som oppgaver hvem som helst kan gjøre så lenge de har «varme hender», undergraver vi samtidig verdien av utdanningene vi har brukt så lang tid på å bygge opp. God integrering handler ikke om å gjøre det enklere å komme inn i helsevesenet uten kompetanse. Den handler om å gjøre det mulig for flere å opparbeide seg kompetansen som trengs for å få en varig plass i arbeidslivet.

Norskkkrav kan være både faglige og rettferdige

Helsepersonell bruker språk på ulike måter. Dette ser det ut til at politikere, fagmyndigheter og arbeidsgivere tar på alvor. I Helsepersonellplan 2040 ligger denne forståelsen til grunn. Helsedirektoratet skal utrede kunnskapsgrunnlaget og behovet for mer differensierte språkkrav i helse- og omsorgstjenestene. KS har samtidig tatt til orde for å se nærmere på hvordan kravene kan differensieres mellom blant annet muntlige og skriftlige norskferdigheter, ulike personellgrupper og generell språkkompetanse versus helsefaglig terminologi.

Målet må være at pasienter og brukere skal kunne stole på at helsepersonellet som møter dem og forstår det de sier, og at de som trenger det får riktig, tilpassa norskopplæring og at språkkompetanse testes og dokumenteres på en hensiktsmessig måte.

Ingen oppgitte interessekonflikter