Etiske sideblikk: Om legekunsten (II)
Fra Reseptfritt, Dagens Medisin 10/01
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Er det i samsvar med god legekunst å foreta beslutninger under usikkerhet eller endog uvitenhet? Er det akseptabelt å påstå at selv optimale handlingsvalg langt fra er uomtvistelige? Og er det «lege artis» å ivre for ny, men usikker behandling?
Skal vi tro medisinetikeren Ole Frithjof Norheim, vitenskapsteoretikeren Roger Strand og allmenn- og samfunnsmedisinerne Olav Helge Førde, Steinar Hunskår og Guri Rørtveit er det slike problemer legekunsten til daglig strever med og bør være opptatt av (Tidsskrift for Norsk Lægeforening 11, 2001). For en medisin som forsøker å unngå problemer som «avveiinger av risiko og usikkerhet» eller som velger «å håndtere prinsipiell usikkerhet som [kvantifiserbar] risiko» er ikke bare uklok medisin, men regelrett «dårlig legekunst» (G. Rørtveit, R. Strands: Risiko, usikkerhet og uvitenhet i medisinen, Tidsskrift for Norsk Lægeforening 11, 2001; 121: 1382-1386).
Som hånd i hanske
Det interessante med disse oppfatningene er at de passer som hånd i hanske med de karakteristika for god legekunst som er nedfelt i de hippokratiske skrifter, nærmere bestemt i de to sentrale forsvarsskriftene i den hippokratiske samling om medisinens status som kunst: Om den gamle legekunsten og Om kunsten. Som nevnt i siste utgave av Dagens Medisin (9/2001) er disse to skrifter nylig utgitt på norsk sammen med 15 andre skrifter fra den hippokratiske samling (Hippokrates. Om legekunsten, De norske Bokklubbenes kulturbibliotek, 2000). Karakteristisk for begge skrifter er polemikken mot en ukjent adressat som aviser at medisinen er en ekte techne, det vil si kunst. Den kritiker som forfatteren av Om kunsten forsvarer seg mot, avviser medisinens techne-status av følgende tre grunner: 1. Medisinens resultater er ikke helt og holdent til å stole på. For eksempel blir noen pasienter som behandles ikke friske, og når noen pasienter blir friske, skyldes det ikke behandlingen, men tilfeldigheter (tuche). 2. Mange mennesker som blir syke, blir bedre uten hjelp av legen, og 3. Medisinen vegrer seg for å behandle desperate tilfeller, det vil si tilfeller hvor behovet for hjelp er helt nødvendig. Innrømmelser
I sitt forsvar mot denne kritikken benytter den hippokratiske forfatter seg av en todelt strategi. For det første forsøker han å svare direkte på kritikken. For det andre innrømmer han at medisinen ikke tilfredsstiller alle de krav til en (kunst) techne som hans motstander opererer med. Denne innrømmelsen kommer imidlertid ikke alene, men samtidig med en avvisning av kritikerens rigorøse - for ikke si ufeilbarlige - techne-modell som den eneste mulige. Denne strategien preger også forsvaret av medisinens techne-status i skriftet Om den gamle legekunsten. Det interressante med denne motkritikken er imidlertid at den ikke bare rammer de hippokratiske forfatternes antikke debattmotstandere; den kaster også lys inn over Trond Berg Eriksens (post)moderne legekunstkritikk, gjort rede for i siste Dagens medisin (Etiske sideblikk, Om legekunsten I). Det gjør den blant annet ved å insistere på medisinens stokastiske kunstnatur, forskjellig fra de matematiske og abstrakte kunsters renhet, rigiditet og ufeilbarlighet. Den etiske natur
Denne stokastisk betingede urenhet er imidlertid ikke bare et hjelpeløst og feilbarlig trekk ved antikkens hippokratiske medisin, slik Berg Eriksen synes å gi inntrykk av. Den er et karakteristisk trekk ved all ekte legekunst. For så lenge legekunsten velger å holde fast ved sitt opprinnelige saksområde (pragma), vil den også måtte forholde seg til et alt annet enn abstrakt, passivt og formbart objekt, nemlig til et levende, viljesstyrt, ekstremt kompleks og uforutsigbart menneske. Dermed blir det også klart at legekunstens kunstnatur ikke er estetisk, men etisk: Dens mål som kunst er altså ikke det skjønne, men det gode - i betydningen reduksjon av sykdomsrelatert lidelse. For å bidra til at så skjer, er det imidlertid ikke bare nødvendig å fastholde medisinens stokastiske natur, men også pasientens etiske natur. I (praktisk) korthet innebærer naturlig nok det at pasienters egne verdier og preferanser også må reflekteres inn i det kliniske beslutningsregnskap. Sett i et slikt perspektiv kan derfor Ole Frithjof Norheim og medarbeideres refleksjoner om risiko, usikkerhet, uvitenhet og pasientverdier leses som noe annet og mer enn «beslutningsteoretisk modellering»; nemlig som et forsvar for sann og ekte legekunst. Opphav:
Det interessante med disse oppfatningene er at de passer som hånd i hanske med de karakteristika for god legekunst som er nedfelt i de hippokratiske skrifter, nærmere bestemt i de to sentrale forsvarsskriftene i den hippokratiske samling om medisinens status som kunst: Om den gamle legekunsten og Om kunsten. Som nevnt i siste utgave av Dagens Medisin (9/2001) er disse to skrifter nylig utgitt på norsk sammen med 15 andre skrifter fra den hippokratiske samling (Hippokrates. Om legekunsten, De norske Bokklubbenes kulturbibliotek, 2000). Karakteristisk for begge skrifter er polemikken mot en ukjent adressat som aviser at medisinen er en ekte techne, det vil si kunst. Den kritiker som forfatteren av Om kunsten forsvarer seg mot, avviser medisinens techne-status av følgende tre grunner: 1. Medisinens resultater er ikke helt og holdent til å stole på. For eksempel blir noen pasienter som behandles ikke friske, og når noen pasienter blir friske, skyldes det ikke behandlingen, men tilfeldigheter (tuche). 2. Mange mennesker som blir syke, blir bedre uten hjelp av legen, og 3. Medisinen vegrer seg for å behandle desperate tilfeller, det vil si tilfeller hvor behovet for hjelp er helt nødvendig. Innrømmelser
I sitt forsvar mot denne kritikken benytter den hippokratiske forfatter seg av en todelt strategi. For det første forsøker han å svare direkte på kritikken. For det andre innrømmer han at medisinen ikke tilfredsstiller alle de krav til en (kunst) techne som hans motstander opererer med. Denne innrømmelsen kommer imidlertid ikke alene, men samtidig med en avvisning av kritikerens rigorøse - for ikke si ufeilbarlige - techne-modell som den eneste mulige. Denne strategien preger også forsvaret av medisinens techne-status i skriftet Om den gamle legekunsten. Det interressante med denne motkritikken er imidlertid at den ikke bare rammer de hippokratiske forfatternes antikke debattmotstandere; den kaster også lys inn over Trond Berg Eriksens (post)moderne legekunstkritikk, gjort rede for i siste Dagens medisin (Etiske sideblikk, Om legekunsten I). Det gjør den blant annet ved å insistere på medisinens stokastiske kunstnatur, forskjellig fra de matematiske og abstrakte kunsters renhet, rigiditet og ufeilbarlighet. Den etiske natur
Denne stokastisk betingede urenhet er imidlertid ikke bare et hjelpeløst og feilbarlig trekk ved antikkens hippokratiske medisin, slik Berg Eriksen synes å gi inntrykk av. Den er et karakteristisk trekk ved all ekte legekunst. For så lenge legekunsten velger å holde fast ved sitt opprinnelige saksområde (pragma), vil den også måtte forholde seg til et alt annet enn abstrakt, passivt og formbart objekt, nemlig til et levende, viljesstyrt, ekstremt kompleks og uforutsigbart menneske. Dermed blir det også klart at legekunstens kunstnatur ikke er estetisk, men etisk: Dens mål som kunst er altså ikke det skjønne, men det gode - i betydningen reduksjon av sykdomsrelatert lidelse. For å bidra til at så skjer, er det imidlertid ikke bare nødvendig å fastholde medisinens stokastiske natur, men også pasientens etiske natur. I (praktisk) korthet innebærer naturlig nok det at pasienters egne verdier og preferanser også må reflekteres inn i det kliniske beslutningsregnskap. Sett i et slikt perspektiv kan derfor Ole Frithjof Norheim og medarbeideres refleksjoner om risiko, usikkerhet, uvitenhet og pasientverdier leses som noe annet og mer enn «beslutningsteoretisk modellering»; nemlig som et forsvar for sann og ekte legekunst. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Beslektede artikler: | - Etiske sideblikk: Om legekunsten (I) |
Reseptfritt, Dagens Medisin 10/01
Jan Helge Solbakk
