En entusiastisk tviler
Distriktslegen: Elisabeth Swensen brukte lang tid på utdanningen og var i tvil om legeyrket var en god rolle å gå inn i. I dag kan hun ikke tenke seg en bedre jobb enn å være allmennlege på landsbygda - med urbane og globale prosjekter på si.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Jeg er en entusiastisk tviler, sier Elisabeth Swensen, mens noen sikkert vil ty til andre karakteristikker.
Swensens sterke engasjement kan til tider provosere; oppropet mot sponsing fra legemiddelindustrien er ett stikkord.
- Jeg har fått høre at jeg kan virke arrogant, når jeg egentlig er ivrig og begeistret!
Bonde i byen
Helst burde vi ha oppsøkt Elisabeth Swensen blant kollegene i Seljord eller hjemme på gården i Flatdal, der ektemannen Ottar har fått sauene ned fra fjellet og kyrne rauter på båsen. Eller vi skulle ha tatt en skitur innover Brattefjell mot Hardangervidda sammen med Gjøvik-jenta, som gjorde et solid telemarknedslag etter turnusen og siden har holdt seg i Telemark. Men Swensens verv og mange oppgaver trekker henne stadig hjemmefra, for eksempel til Nasjonalt senter for distriktsmedisin i Tromsø, som hun har vært med på å dra i gang, til redaksjonsmøter i Tidsskriftet eller til døtre og venner i hovedstaden. Derfor huker Dagens Medisin tak i henne under en mellomlanding i Oslo. - Bønder i byen, sier Elisabeth Swensen med et smil, stapper reisevesken og laptopen under restaurantbordet og er i gang med å fortelle. EEC-kamp og marxisme
Hun vokste opp som den eldste av fire søsken med både mor og far som var tannleger. Etter artium på Gjøvik gymnas og ett år i USA reiste Elisabeth til Oslo og tok psykologi grunnfag. Den gangen var psykologi så populært at det var ventetid for å komme videre i studiet. I stedet for å vente, begynte hun på medisin ved Universitetet i Oslo høsten 1972. - Jeg husker at dekanen ønsket studentene velkommen. Deretter reiste en av studentene seg og forlangte håndsopprekning - for eller mot EEC. Fra da av delte kullet seg i to. Min studietid handlet like mye om politikk som fag. Det er jeg glad for. Fortsatt møter hun venner fra ml-miljøet på medisin en helg hvert år. - Vi har alltid et tema, i år diskuterte vi klassestandpunkt. Man må bardunere seg, jeg har ikke lyst til å skli inn i en passiv hygge. Proletar i ett år
I ett år «sjølproletariserte» hun seg på Norma Prosjektil, en bedrift som produserte jakt-ammunisjon. - Jeg, som egentlig ikke visste noe særlig om arbeid, lærte meg i hvert fall å jobbe da. Jeg likte arbeidskameratene og det å gå på jobben klokken syv om morgenen, men jeg likte ikke å skulle være politisk misjonær. Uten tvil var det jeg som lærte om politikk av de andre på Norma, ikke omvendt. Hun hadde også jobb på et sykehus ett års tid senere, hun trengte tid på å tenke seg om. - Jeg kommer fra de snakkende klasser, dem som definerer verden på vegne av andre. Jeg hadde behov for å distansere meg fra akkurat det. Nå er jeg er jeg blitt tilhenger av å være litt paternalistisk. Den såkalte pasientsentrerte metode kan innebære en fare for ansvarsfraskrivelse, sier Swensen. Må være redd
Overgangen fra universitetet til å stå alene med ansvar for pasienter, ble en positiv erfaring. - Det var både skummelt og veldig ålreit å begynne i turnus på Notodden sykehus. Bakvakten var gjerne hjemme, og jeg ble oppgradert til kollega veldig raskt. Jeg hadde en bratt lærekurve. I dag snakkes det ofte om at turnuskandidater utnyttes og får for mye ansvar. Men noe av grunnen til at leger nyter stor tillit og har høy prestisje, er at de tar ansvar. Distriktsturnusen tok hun i Tokke kommune, og distriktslegen dro på ferie da hun begynte. - Jeg skjønte nesten ikke hva folk sa, men måten de tok imot meg på, var helt fantastisk. De var takknemlige og glade for at jeg kom. Jeg var veldig mye redd, men som Jonatan i Brødrene Løvehjerte sier: «Noen ganger må man gjøre det man er aller mest redd for. Ellers er man bare en lort». Kraftsentrum
På fire år fikk hun tre døtre, som i dag er 23, 21 og 19 år. Senere kom attpåklatten, en sønn som nå er 12. Den første datteren kom rett etter turnusen. Fra Fylkeslegens kontor ringte de tre dager etter fødselen og spurte om hun virkelig opprettholdt søknaden om distriktslegejobb i Tokke. Hun fikk jobben og beholdt den til 1985. Etter ett år som bedriftslege, for å få en mer ordnet arbeidstid etter en ny fødsel, fikk hun jobb i Seljord kommune, hvor slektsgården til mannen hennes ligger. - Da jeg kom til Vest-Telemark, var det mange leger som ville ut i distriktet. Vi ble et faglig kraftsentrum for leger. Jeg møtte motiverte og faglig dyktige kolleger. Tor Reiten, som var distriktslege da jeg kom og som nå snart er pensjonist, påtok seg en fadderrolle overfor meg og de andre unge legene. Han har lært meg mye, ikke minst om å være ydmyk. Man er nødt til å gjøre feil, sa Tor. Det var ikke så vanlig å si på den tiden. I hardt vær
Legene i Vest-Telemark nektet å delta i den politiske streiken mot beordring i 1988 og fikk en bot av Legeforeningen for streikebryteri, som de kollektivt nektet å betale. - Vi ble nesten ekskludert, minnes hun. Senere har hun vært i hardt vær flere ganger, spesielt som en av initiativtakerne til Leger mot økt kommersialisering og korrupsjon. Oppropet ble underskrevet av 240 leger og trykket som helsides annonse i Dagbladet i fjor. Mange reagerte skarpt på ordbruken, og en kollega skrev på Eyr: «Elisabeth Swensen burde heller holde seg til den lokale prekestolen i Seljord fremfor å utbasunere sine synspunkter for hele den norske befolkning.» - Vi var inspirert av Evy Joly. Bruken av ordet korrupsjon kan selvsagt diskuteres, men vi forvalter enorme midler gjennom blåreseptordningen, og jeg mener det var dekning for å bruke ordet. Det er en åpenbar fare for at sponsing får oss til å favorisere visse leverandører. Hvorfor i all verden skulle ellers industrien sponse oss? I ettertid syns hun personfokuset var på grensen til det ubehagelige, men er fornøyd med aksjonen. - Vi har satt spor, både utad og innad i Legeforeningen. Fra lokalt til globalt
Elisabeth Swensen har pådratt seg noen verv, som hun uttrykker det. Hun har vært medredaktør for Utposten og sittet i styret for Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM), hun er fylkesveileder for turnusleger og har vært med på å etablere Nasjonalt senter for distriktsmedisin. Senteret er hennes spesielle hjertebarn. - Jeg har blitt stadig mer opptatt av forholdet mellom det såkalte sentrum og den såkalte periferi. All nyskaping oppstår der noe møter noe annet. Jeg jakter alltid på noe annet, det som er utenfor. Som representant for NSAM deltar hun på møter i det internasjonale nettverket for distriktsleger, Wonca. - Her treffes de man kan kalle bøndene i faget. Innovative og flinke folk, og gode til å feste. Verdenskonferansen i Kuching på Borneo for noen år siden var helt eventyrlig. Det var som å komme til sine egne da vi satt sammen og pratet om pasientene våre. Tror på distriktet
Hun ser mange grunner til å bli i Seljord. - Antakelig har jeg den mest generøse arbeidsgiveren som fins. Jeg har god, fast lønn og stor grad av frihet. Det er et gjensidig tillitsforhold mellom legene og kommunen, en vinn-vinn-situasjon som alle tjener på. Legesentret i Seljord har fire legehjemler og én turnuskandidat, rekrutterer unge leger og bygger nytt helsesenter. - Jeg tror legejobber i distriktene er i ferd med å bli attraktive igjen, men vi må utvikle dem. Små kommunale distriktskontorer med to leger er ikke bærekraftige. Ski og skyting
De tre døtrene har reist hjemmefra, mens 12-åringen bor sammen med foreldrene. Gården drives av ektemannen, som nylig har utvidet driften ved å kjøpe opp naboeiendommen slik at han nå har om lag 300 mål innmark. I tillegg til 30 melkekyr har de ungdyr og okser og om lag 90 vinterfôrede sauer. Sønnen var med pappa på elgjakt i år, og det syns mammaen er flott. Selv går hun ikke på jakt, men er veldig glad i å gå på ski og drev noen år med skiskyting. - Jeg begynte med det mest for å imponere mannen min. Men det var få damer på den tiden som drev med skiskyting, og jeg endte opp, litt ufortjent, som telemarksmester. Da la jeg opp. Skiller ikke jobb og fritid
Hun tilbringer mye tid i bilen, hvor hun alltid har sovepose, stormkjøkken og en diger CD-samling med blant andre Haydn, Tom Waits, Dolly Parton, Jim Stärk og Nuzrat Fateh Ali Khan. - Og så Gunhild, datteren min, hun har en englesopran! Livet på bygda har lært Elisabeth Swensen at skillet mellom jobb og fritid er en moderne fiksjon. Hun jobber mye fordi hun liker det. Bygda med besteforeldre og naboer har vært en god ramme rundt arbeidsliv og unger. - Noen blir nesten fornærmet når jeg sier at jeg ikke synes det har vært spesielt slitsomt, som om man skal klage. Å bli normalt sliten av meningsfullt arbeid og friske barn, er et privilegium. Ungene mine har vært til daglig glede. De syns sikkert at de har hatt en travel mor, og det er greit. Livet handler om å gjøre sitt. Som alle mødre har jeg dårlig samvittighet for mye, men ikke for å ha lært dem det. Opphav:
Helst burde vi ha oppsøkt Elisabeth Swensen blant kollegene i Seljord eller hjemme på gården i Flatdal, der ektemannen Ottar har fått sauene ned fra fjellet og kyrne rauter på båsen. Eller vi skulle ha tatt en skitur innover Brattefjell mot Hardangervidda sammen med Gjøvik-jenta, som gjorde et solid telemarknedslag etter turnusen og siden har holdt seg i Telemark. Men Swensens verv og mange oppgaver trekker henne stadig hjemmefra, for eksempel til Nasjonalt senter for distriktsmedisin i Tromsø, som hun har vært med på å dra i gang, til redaksjonsmøter i Tidsskriftet eller til døtre og venner i hovedstaden. Derfor huker Dagens Medisin tak i henne under en mellomlanding i Oslo. - Bønder i byen, sier Elisabeth Swensen med et smil, stapper reisevesken og laptopen under restaurantbordet og er i gang med å fortelle. EEC-kamp og marxisme
Hun vokste opp som den eldste av fire søsken med både mor og far som var tannleger. Etter artium på Gjøvik gymnas og ett år i USA reiste Elisabeth til Oslo og tok psykologi grunnfag. Den gangen var psykologi så populært at det var ventetid for å komme videre i studiet. I stedet for å vente, begynte hun på medisin ved Universitetet i Oslo høsten 1972. - Jeg husker at dekanen ønsket studentene velkommen. Deretter reiste en av studentene seg og forlangte håndsopprekning - for eller mot EEC. Fra da av delte kullet seg i to. Min studietid handlet like mye om politikk som fag. Det er jeg glad for. Fortsatt møter hun venner fra ml-miljøet på medisin en helg hvert år. - Vi har alltid et tema, i år diskuterte vi klassestandpunkt. Man må bardunere seg, jeg har ikke lyst til å skli inn i en passiv hygge. Proletar i ett år
I ett år «sjølproletariserte» hun seg på Norma Prosjektil, en bedrift som produserte jakt-ammunisjon. - Jeg, som egentlig ikke visste noe særlig om arbeid, lærte meg i hvert fall å jobbe da. Jeg likte arbeidskameratene og det å gå på jobben klokken syv om morgenen, men jeg likte ikke å skulle være politisk misjonær. Uten tvil var det jeg som lærte om politikk av de andre på Norma, ikke omvendt. Hun hadde også jobb på et sykehus ett års tid senere, hun trengte tid på å tenke seg om. - Jeg kommer fra de snakkende klasser, dem som definerer verden på vegne av andre. Jeg hadde behov for å distansere meg fra akkurat det. Nå er jeg er jeg blitt tilhenger av å være litt paternalistisk. Den såkalte pasientsentrerte metode kan innebære en fare for ansvarsfraskrivelse, sier Swensen. Må være redd
Overgangen fra universitetet til å stå alene med ansvar for pasienter, ble en positiv erfaring. - Det var både skummelt og veldig ålreit å begynne i turnus på Notodden sykehus. Bakvakten var gjerne hjemme, og jeg ble oppgradert til kollega veldig raskt. Jeg hadde en bratt lærekurve. I dag snakkes det ofte om at turnuskandidater utnyttes og får for mye ansvar. Men noe av grunnen til at leger nyter stor tillit og har høy prestisje, er at de tar ansvar. Distriktsturnusen tok hun i Tokke kommune, og distriktslegen dro på ferie da hun begynte. - Jeg skjønte nesten ikke hva folk sa, men måten de tok imot meg på, var helt fantastisk. De var takknemlige og glade for at jeg kom. Jeg var veldig mye redd, men som Jonatan i Brødrene Løvehjerte sier: «Noen ganger må man gjøre det man er aller mest redd for. Ellers er man bare en lort». Kraftsentrum
På fire år fikk hun tre døtre, som i dag er 23, 21 og 19 år. Senere kom attpåklatten, en sønn som nå er 12. Den første datteren kom rett etter turnusen. Fra Fylkeslegens kontor ringte de tre dager etter fødselen og spurte om hun virkelig opprettholdt søknaden om distriktslegejobb i Tokke. Hun fikk jobben og beholdt den til 1985. Etter ett år som bedriftslege, for å få en mer ordnet arbeidstid etter en ny fødsel, fikk hun jobb i Seljord kommune, hvor slektsgården til mannen hennes ligger. - Da jeg kom til Vest-Telemark, var det mange leger som ville ut i distriktet. Vi ble et faglig kraftsentrum for leger. Jeg møtte motiverte og faglig dyktige kolleger. Tor Reiten, som var distriktslege da jeg kom og som nå snart er pensjonist, påtok seg en fadderrolle overfor meg og de andre unge legene. Han har lært meg mye, ikke minst om å være ydmyk. Man er nødt til å gjøre feil, sa Tor. Det var ikke så vanlig å si på den tiden. I hardt vær
Legene i Vest-Telemark nektet å delta i den politiske streiken mot beordring i 1988 og fikk en bot av Legeforeningen for streikebryteri, som de kollektivt nektet å betale. - Vi ble nesten ekskludert, minnes hun. Senere har hun vært i hardt vær flere ganger, spesielt som en av initiativtakerne til Leger mot økt kommersialisering og korrupsjon. Oppropet ble underskrevet av 240 leger og trykket som helsides annonse i Dagbladet i fjor. Mange reagerte skarpt på ordbruken, og en kollega skrev på Eyr: «Elisabeth Swensen burde heller holde seg til den lokale prekestolen i Seljord fremfor å utbasunere sine synspunkter for hele den norske befolkning.» - Vi var inspirert av Evy Joly. Bruken av ordet korrupsjon kan selvsagt diskuteres, men vi forvalter enorme midler gjennom blåreseptordningen, og jeg mener det var dekning for å bruke ordet. Det er en åpenbar fare for at sponsing får oss til å favorisere visse leverandører. Hvorfor i all verden skulle ellers industrien sponse oss? I ettertid syns hun personfokuset var på grensen til det ubehagelige, men er fornøyd med aksjonen. - Vi har satt spor, både utad og innad i Legeforeningen. Fra lokalt til globalt
Elisabeth Swensen har pådratt seg noen verv, som hun uttrykker det. Hun har vært medredaktør for Utposten og sittet i styret for Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM), hun er fylkesveileder for turnusleger og har vært med på å etablere Nasjonalt senter for distriktsmedisin. Senteret er hennes spesielle hjertebarn. - Jeg har blitt stadig mer opptatt av forholdet mellom det såkalte sentrum og den såkalte periferi. All nyskaping oppstår der noe møter noe annet. Jeg jakter alltid på noe annet, det som er utenfor. Som representant for NSAM deltar hun på møter i det internasjonale nettverket for distriktsleger, Wonca. - Her treffes de man kan kalle bøndene i faget. Innovative og flinke folk, og gode til å feste. Verdenskonferansen i Kuching på Borneo for noen år siden var helt eventyrlig. Det var som å komme til sine egne da vi satt sammen og pratet om pasientene våre. Tror på distriktet
Hun ser mange grunner til å bli i Seljord. - Antakelig har jeg den mest generøse arbeidsgiveren som fins. Jeg har god, fast lønn og stor grad av frihet. Det er et gjensidig tillitsforhold mellom legene og kommunen, en vinn-vinn-situasjon som alle tjener på. Legesentret i Seljord har fire legehjemler og én turnuskandidat, rekrutterer unge leger og bygger nytt helsesenter. - Jeg tror legejobber i distriktene er i ferd med å bli attraktive igjen, men vi må utvikle dem. Små kommunale distriktskontorer med to leger er ikke bærekraftige. Ski og skyting
De tre døtrene har reist hjemmefra, mens 12-åringen bor sammen med foreldrene. Gården drives av ektemannen, som nylig har utvidet driften ved å kjøpe opp naboeiendommen slik at han nå har om lag 300 mål innmark. I tillegg til 30 melkekyr har de ungdyr og okser og om lag 90 vinterfôrede sauer. Sønnen var med pappa på elgjakt i år, og det syns mammaen er flott. Selv går hun ikke på jakt, men er veldig glad i å gå på ski og drev noen år med skiskyting. - Jeg begynte med det mest for å imponere mannen min. Men det var få damer på den tiden som drev med skiskyting, og jeg endte opp, litt ufortjent, som telemarksmester. Da la jeg opp. Skiller ikke jobb og fritid
Hun tilbringer mye tid i bilen, hvor hun alltid har sovepose, stormkjøkken og en diger CD-samling med blant andre Haydn, Tom Waits, Dolly Parton, Jim Stärk og Nuzrat Fateh Ali Khan. - Og så Gunhild, datteren min, hun har en englesopran! Livet på bygda har lært Elisabeth Swensen at skillet mellom jobb og fritid er en moderne fiksjon. Hun jobber mye fordi hun liker det. Bygda med besteforeldre og naboer har vært en god ramme rundt arbeidsliv og unger. - Noen blir nesten fornærmet når jeg sier at jeg ikke synes det har vært spesielt slitsomt, som om man skal klage. Å bli normalt sliten av meningsfullt arbeid og friske barn, er et privilegium. Ungene mine har vært til daglig glede. De syns sikkert at de har hatt en travel mor, og det er greit. Livet handler om å gjøre sitt. Som alle mødre har jeg dårlig samvittighet for mye, men ikke for å ha lært dem det. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Elisabeth Swensen (54), Oslokullet Født: Oslo 1951 Medisinerstudier: Oslo Turnus: Notodden sentralsykehus og Tokke distrikt Stilling: Kommunelege i Seljord, Telemark |
Bilag: Kulltreffet 1980, Dagens Medisin 22/05
Sigurd Aarvig
