Vi trenger en refusjonsordning for helseteknologi

Utbredelsen av helseteknologi går for sent og hindres av kommunenes økonomi og gjennomføringsevne. Det er behov for en refusjonsordning som reduserer kommunenes risiko og sikrer at teknologi med dokumentert effekt kan tas i bruk nå. Dagens fragmenterte innføringstempo er for lavt og mange kommuner bruker mye ressurser på å lete etter personell når teknologi kan løse deres behov.

Utfordringsbildet for kommunale helsetjenester er grundig dokumentert av Helsepersonellkommisjonen, i regjeringens perspektivmeldinger og et utall andre rapporter; kommunale helsetjenester må behandle flere pasienter uten å øke antall ansatte. Kommunene må gjennomføre flere tiltak parallelt for å kunne møte utfordringen, men økt bruk av personellbesparende teknologi er åpenbart et av de viktigste.

Det er en rekke andre former for helseteknologi som har dokumentert, personellbesparende effekt med relativ lav utbredelse i kommunale helsetjenester:

• Digital legemiddelhåndtering
• Digitale samhandlings- og arbeidsflytløsninger (pasienttavler)
• Digital menystyring og matabonnement
• Kraftige turnusgeneratorer
• Nye løsninger for elektronisk pasientjournalNasjonale plattformer som Kjernejournal, DigiHelsestasjon og DigiHelse
• Digital hjemmeoppfølging
• Digital hjemmetjeneste

Når slik teknologi har effekt, hvorfor er den ikke tatt i bruk i langt større omfang? Svaret er, ikke overraskende, komplekst. Helsedirektoratet peker på flere faktorer i den nylig publiserte rapporten «Trender og utviklingstrekk for helse- og omsorgssektoren og muligheter innen digitalisering», men økonomi er en av dem.

Det er et paradoks at mange kommuner ikke har økonomi til å anskaffe den teknologi de er avhengig av for å løse sin største utfordring de kommende år. Det er spesielt paradoksalt når Norge har mer enn nok midler til å finansiere all mulig teknologi og har en erklært ambisjon om å gjøre helseteknologi til en strategisk eksportnæring.

Jeg foreslår en universell refusjonsordning for kommuner for alle utgifter knyttet til anskaffelse av personellbesparende helseteknologi. Ordningen kan baseres på Husbankens modell for investeringstilskudd til utbygging av sykehjem og omsorgsboliger:

• Tilskuddet utbetales etter anskaffelsen er tatt i bruk
• Kommuner tar tidlig kontakt med tilskuddsyter og utarbeider anskaffelsen etter veiledning fra saksbehandler
• Tilskuddsyter kan veilede kommune i valg av kontrakt og aktivt matche kommuner med hverandre i forhold til behov, kompetanse og prosjektets modenhet
• Tilskuddsyter kan drive aktiv veiledning i forhold til leverandører
• Kostnader til konsulentbistand i forhold til avklaring av behov, organisering av anskaffelse, innføring av valgt løsning og organisering av driftssamarbeid inkluderes i tilskuddet
• Refusjon bør utgjøre opptil 70 prosent av investeringskostnad

Noen vil ha innvendinger mot en slik generell refusjonsordning med en høy tilskuddssats. Mange vil frykte at kommuner «kjøper hva som helst» og ikke setter søkelys på effekt når investeringskostnaden blir lav. Jeg er av en annen mening:

• Kommunene må fremdeles finansiere løsningenes driftskostnad. Det vil være et kraftig incentiv for kommunene å anskaffe løsninger som gir høy nytte og god effekt.
• Utfordringen kommunene står ovenfor rettferdiggjør høy ressursbruk da investeringer i teknologi er lav i dag. Selv med 100 prosents økning de neste fem år vil kommunal helsesektor fremdeles bruke under 10 prosent av sine driftsbudsjetter på helseteknologi.
• Refusjonsordningen vil fjerne et økonomisk hinder for å starte en kraftig skalering av helseteknologi. Behovet for slik skalering er utredet og dokumentert i en grad som ikke etterlater noen tvil.
• Nevnte rapport fra Helsedirektoratet viser at økonomi ikke er det eneste hinder for anskaffelse av helseteknologi. Kommunenes egen kapasitet til å inngå i samarbeid for å anskaffe og innføre begrenses av den samme demografiske utfordring som helseteknologi skal bidra til å løse. Husbankens modell med tidlig involvering og tydelig veiledning helt frem til utbetaling av refusjon kan redusere dette hinderet.

Noen vil være bekymret for at slik refusjonsordning vil kreve mye byråkrati. Utbetaling av refusjon må selvfølgelig være underlagt kontroll, men jeg er villig til å ha tillit til at kommuner faktisk anskaffer teknologi med en personellbesparende effekt. Å bygge et landsdekkende veiledningsapparat vil være sentralt, men det er en tjeneste som Helsedirektoratet relativt enkelt kan kjøpe i konsulentmarkedet.

Andre vil være bekymret for hva en refusjonsordning vil koste. Det er selvfølgelig vanskelig å fastslå, men det kan fort være milliardbeløp årlig. Jeg er imidlertid sikker på at alle alternativ som innebærer at kommuner ikke tar i bruk helseteknologi i større omfang vil være mye dyrere.

Interessekonflikter: Arne Bangstad har vært prosjektleder på oppdrag for ulike kommuner ved innføring av helseteknologi. Det er ikke oppgitt bindinger til enkleltleverandører.