Bedre informasjon gir bedre beslutninger

Helse- og omsorgsministerens initiativ om lovpålagt rapportering av privatfinansiert helseaktivitet til Norsk pasientregister (NPR) og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) er et viktig og nødvendig grep. Ved å samle data om både offentlig og privat aktivitet får vi et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag om hvilke tjenester som ytes, hvilken kvalitet som leveres, og hvordan ressursene faktisk brukes i helsetjenesten.

Debatten om private helseaktører blir ofte mer ideologisk enn kunnskapsbasert, fordi vi mangler et helhetlig datagrunnlag. Stortinget vedtok i 2024 regelverksendringer som gir plikt til å rapportere privatfinansiert aktivitet til NPR og KPR fra 1. januar 2025. Innføringen skjer imidlertid gradvis, og full rapportering er fortsatt ikke på plass. Det er derfor forståelig at helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre er utålmodig. Vi trenger en helseminister som etterspør fremdrift og resultater, og deler ambisjonen om et mer helhetlig og faktabasert grunnlag for beslutninger.

Et nødvendig kunnskapsløft

Folkehelseinstituttet har fått en krevende, men viktig oppgave. Norge har allerede helseregistre i verdensklasse, og ved å inkludere privatfinansiert aktivitet vil datagrunnlaget bli vesentlig bedre. Samtidig skal det avklares hvilke data som skal samles inn, hvordan de skal struktureres, og hvordan dette teknisk skal løses på tvers av hele helsetjenesten.

For at dataene skal være nyttige, må de være sammenlignbare. Det forutsetter at det samles inn likeartet informasjon fra både offentlige og private aktører. Uten dette risikerer vi å trekke konklusjoner på sviktende grunnlag. Samtidig skal det nå samles inn data fra områder som tidligere ikke har vært omfattet av nasjonale registre, blant annet fra tannhelsetjenesten.

Arbeidet er både komplekst og ressurskrevende, og må også ses i sammenheng med nye europeiske krav til helsedata. Nettopp derfor er det avgjørende at dette gjøres grundig. Kvaliteten på beslutningene vil aldri bli bedre enn kvaliteten på dataene som ligger til grunn.

Risikoen ved å gå for raskt frem

Samtidig er det flere fallgruver som må håndteres. Den mest åpenbare er risikoen for at det fattes beslutninger på et ufullstendig eller umodent datagrunnlag. Dersom nye tiltak eller prioriteringer bygger på data som ennå ikke er robuste, kan det gi skjeve beslutninger og feil ressursbruk. Det er også viktig å unngå løsninger som senere må erstattes, og som i praksis fører til dobbeltarbeid og unødvendig ressursbruk i en allerede presset helsetjeneste.

Videre må håndteringen av data skje innenfor tydelige juridiske rammer. Rapporteringen vil omfatte konkurransesensitiv informasjon, og det må være avklart hvordan data brukes, hvem som får tilgang og til hvilke formål. Uten dette risikerer man å svekke tilliten til ordningen. 

I tillegg må de praktiske forutsetningene for rapportering være på plass. Folkehelseinstituttet må få tilstrekkelig tid til å utvikle de tekniske løsningene i NPR og KPR, slik at de er egnet til å motta og behandle større datamengder fra flere aktører. På den andre siden fordrer rapportering gjennom elektronisk pasientjournal at man er tilknyttet Norsk helsenett. Mange private aktører står i dag uten medlemskap grunnet en prismodell som utelukkende baserer seg på omsetning og antall lokasjoner, fremfor faktisk bruk og belastning. Når rapportering gjøres til en plikt, blir det avgjørende at også tilgangen til infrastrukturen er rettferdig priset og forutsigbar.

Gode data som grunnlag for gode beslutninger

Det er bred enighet om retningen. Vi trenger bedre oversikt over hva som faktisk leveres av helsetjenester i Norge, og et mer solid kunnskapsgrunnlag for prioriteringer. Da må vi også sikre at arbeidet som nå gjøres faktisk gir den innsikten vi er ute etter. Det forutsetter gode og sammenlignbare data, tydelige rammer for bruk av informasjon og løsninger som fungerer i praksis for dem som skal levere dataene.

Gjøres dette riktig, vil vi få et bedre bilde av den samlede helsetjenesten i Norge. Det vil gi et mer opplyst ordskifte, bedre beslutninger og en mer målrettet bruk av ressursene.

Ingen opplyste interessekonflikter