Når medvirkning blir matematikk

«De regionale helseforetakene og foretakene må sørge for at medarbeidere, vernetjenesten og tillitsvalgte involveres aktivt på alle nivåer, og at det legges til rette for reell medvirkning. I dette ligger at også klinikerperspektivet ivaretas på en god måte når det skal fattes beslutninger.»

Slik talte helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre i årets Helsetale, 13. januar i år. Det er betimelig å spørre om ledelsen i Helse Bergen i det hele tatt fikk med seg denne delen av talen.

Etter tre år som foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening (Ylf), kombinert med min hverdag som LIS3 i onkologi, har jeg opparbeidet meg betydelig erfaring med partssamarbeidet. Jeg har sett det fungere, men jeg ser stadig oftere at det svikter. Under presset fra en anstrengt sykehusøkonomi og krav om effektivisering, ofres kloke beslutninger til fordel for kortsiktige løsninger. Resultatet er mindre medbestemmelse, dårligere arbeidsforhold og ansatte som til slutt velger å slutte.

Rammer pasientene direkte

Dette har sjelden vært tydeligere for meg enn i prosessen om samlokalisering av Palliativ sengepost og Kreftklinikken i Helse Bergen. Med økende fødetall er det behov for mer plass til Kvinneklinikken og for å få til dette har sykehusledelsen foreslått å redusere sengekapasiteten til Kreftklinikken ved å slå sammen palliativ sengepost og kreft post 2. Som medlem av styringsgruppen har jeg vurdert arbeidsgruppens rapport om mulighetsrommet for en slik flytting.

Konklusjonen i rapporten var krystallklar: En samlokalisering vil få store negative konsekvenser for pasienter, pårørende og ansatte. Det sier seg selv: Skal man presse inn åtte senger til palliative pasienter i en allerede full klinikk uten å tilføre areal, må noen andre vike. I praksis betyr det en reell reduksjon i sengeplasser som vil ramme Bergens kreftpasienter direkte.

At Kvinneklinikken har behov for mer areal er ikke til å betvile. Men å sette sårbare pasientgrupper opp mot hverandre er ikke riktig for noen. Det er ikke riktig for fødende kvinner, palliative pasienter, kreftpasienter, eller deres ansatte og pårørende. 

Likevel velger ledelsen å gå videre med prosessen og i dag besluttet å vedta flytting. Her står vi ved kjernen av problemet: Hva betyr egentlig reell medvirkning?

Arbeidsgiver får siste ordet

Statsråden er tydelig på at tillitsvalgte skal bli hørt. Det må bety at klinikerperspektivet skal tillegges reell vekt, ikke bare fungere som pynt på en demokratisk prosess. I styringsgruppen jeg satt i, endte avstemningen 4 mot 3 i arbeidsgivers favør. I Foretakets arbeidsmiljøutvalg (FAMU) ble det stemmelikhet 5 mot 5, helt til leder – også her fra arbeidsgiversiden – brukte sin dobbeltstemme for å avgjøre saken.

Når systemet er lagt opp slik at arbeidsgiverrepresentanter alltid har det siste ordet, uavhengig av faglige advarsler og ansattes og tillitsvalgtes innvendinger, er den reelle medvirkningen redusert til et innspill på protokollen.

Reell medvirkning handler ikke om maktkamp, men om å sikre gode, forsvarlige tjenester. Når dobbeltstemmer og forhåndsbestemte arbeidsgiverflertall blir verktøyet for å trumfe gjennom upopulære vedtak, forvitrer partssamarbeidet. Det er på tide at Helse Bergen viser i praksis det Vestre etterlyser: At klinikerne faktisk får sitte ved bordet – ikke bare se på at beslutningene tas over hodet på oss.

Kronikkforfatteren er LIS 3 i onkologi. Ingen oppgitte interessekonflikter