Unødvendig ressursbruk

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin, kommuneoverlege i Molde og styremedlem i Norsk samfunnsmedisinsk forening

I 2018 BLE jeg oppringt av en sykehjemslege som hadde blitt bedt om å fjerne en pacemaker fra en død pasient. Begravelsesbyrået hadde sagt at pacemakeren måtte ut ettersom den døde skulle kremeres. Som også legen bemerket, var risikoen for å gjøre fatale feil relativt begrenset gitt pasientens tilstand. Likevel hadde legen aldri gjort det før, og lurte på om det både var hans ansvar, og om det var nødvendig.

En oppvekst i grisgrendte strøk har gitt erfaring med (bål-)brenning av det man måtte finne «hensiktsmessig» å brenne. Følgelig har jeg førstehånds erfaring med brenning av spraybokser, batterier, og en og annen radio. Basert på den erfaringen kan jeg si: «Dersom du har operert inn sprayboks, bør den fjernes før kremasjon. Batteri og radio går bra».

LOVER OG REGLER. I lys av denne livserfaringen kaste jeg meg over tastaturet og sendte en epost til Helsedirektoratet med spørsmål om det faktisk er slik at pacemakere må fjernes før kremasjon, og eventuelt hvorfor. Og ja: Vi har jaggu lov- og forskriftsregler som regulerer dette også.

Direktoratet svarte at det i obduksjonsloven fastslås at … nødvendig uttak av implantat før kremasjon skal utførast av helsepersonell». Direktoratet fastslo også at fjerning av slike implantat var et «sørge for-ansvar» for spesialisthelsetjenesten. Altså sykehusene. For detaljer om hvilke implantater som må fjernes, ble jeg henvist til Kulturdepartementet ved gravplassrådgiveren.

Rådgiveren med den beskrivende stillingstittelen kunne opplyse om gravferdsforskriften, som sier at før kremasjon av lik skal «hjertestimulator («pacemaker») og tilsvarende implantat være operert ut av kroppen». På grunn av eksplosjonsfare. Slik var det bare. Punktum.

EFFEKTIVT MAS. Deretter fulgte en fireårig lang korrespondanse med departementer, direktorat, og rådgivere med mer eller mindre lystige titler. På et tidspunkt ble sikkert departementet, nå Barne- og familiedepartementet, så lei av masingen at forvaltningen ga tilskudd til et prosjekt: En arbeidsgruppe fikk i oppdrag å kremere alle mulige implantater.

Med stor entusiasme – og flashbacks fra oppveksten på bygda – ble jeg derfor del av en arbeidsgruppe som bokstavelig talt fyrte opp ovnen og gjorde mye av det man advares mot i NRK-programmet «Ikke gjør dette hjemme».

INGEN FARE LIKEVEL. I prosjektrapportens konklusjon står det: «Konklusjonen etter at alle forsøkene er gjennomført, er at vi ikke ser noen umiddelbar fare for at kremering av pacemakere kan gjøre skade på det krematorietekniske utstyret. Imidlertid medfører det noe støy i form av karakteristisk smell som kan være emosjonelt utfordrende.»

Nå som vi hadde fastslått at det ikke lenger var reell eksplosjonsfare, kunne vel reglene endres? Nei, du. Da måtte både obduksjonsloven og gravferdsforskriften endres. Dette ville kreve involvering fra flere departement og direktorat. Vanskelig. Om ikke umulig.

SNUOPERASJON. Dermed begynte masingen igjen. For vi kan jo ikke fortsette å bruke helsepersonellressurser på noe som ikke har noen reell betydning? Etter fire år med masing åpner departementet omsider opp for at man likevel kan kremere lik uten å fjerne pacemakere på forhånd. Dette forutsetter imidlertid at hvert enkelt krematorium må søke om dispensasjon fra gravferdsforskriftens krav om å fjerne implantater før kremasjon. Et utslag av byråkratiets selvoppholdelsesdrift?

Per i dag har ingen søkt om slik dispensasjon.

LANG OMVEI. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Men har man pacemaker eller tilsvarende implantat og planer om kremasjon – etter at disse elektroniske følgesvennene har utspilt sin rolle – kan man enn så lenge belage seg på en unødvendig lang reise mot det å bli til jord. For først må den døde transporteres til sykehus, for å få fjernet implantatet før turen kan gå videre til krematoriet. Dette med mindre en eller annen lege i kommunen gjør sykehusets jobb og gir deg «fast track» til kremering.

Dersom Rema 1000 hadde hatt ansvaret for kremering, ville det ikke ha vært en slik omvei. De ville ha passet på at spraybokser ble fjernet før kremasjon, men latt oss beholde våre implantater på vei til kremasjon. Det enkle er ofte det beste. Men enkelt skal det ikke være.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 12-utgaven