Skal ikke samfunnsnytten telle?

Helseminister Ingvild Kjerkol konkluderer med at det er etisk vanskelig å inkludere produksjonsvirkninger i vurdering av nye behandlingsmetoder. På veien til denne konklusjonen faller statsråden for noen forlokkende forenklinger.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Erland Skogli
Ole Magnus Stokke

Debatt-tilsvar: Erland Skogli, partner i Menon Economics og Ole Magnus Stokke, seniorøkonom i Menon Economics.

HELSEMINISTER Kjerkol trer inn i en lang og vanskelig debatt med sitt blogginnlegg om samfunnsøkonomiske vurderinger i helsetjenesten. Hun konkluderer med at det er etisk vanskelig å inkludere produksjonsvirkninger i vurdering av nye behandlingsmetoder. På veien til denne konklusjonen faller statsråden for noen forlokkende forenklinger. En mer nyansert tilnærming viser at det er gode etiske argumenter for å ønske kunnskap om produksjonsvirkninger velkommen.

FORENKLINGER. Før vi går løs på forenklingene er det godt å se at statsråden mener det er fornuftig med en samfunnsøkonomisk vinkling i diskusjon av hvor mye vi bruker på helse kontra andre samfunnsområder. Menon har tidligere beskrevet hvordan virkninger av tiltak i helsesektoren systematisk verdsettes lavere enn tiltak med sammenlignbare virkninger i andre sektorer. Konsekvensen av dette er et mangelfullt kunnskapsgrunnlag for beslutningstakere, hvor samfunnsnytten av helsetjenesten fremstår som lavere enn hva som er reelt.

Hvis vi kan synliggjøre de samfunnsøkonomiske verdiene av å investere i befolkningens helse, så er kanskje ikke potten med penger som helsetjenesten må prioritere ut fra like fastlåst som statsråden antyder?

PRIORITERINGER. Uansett størrelse på potten så må det prioriteres. Noen taper, noen vinner. Det etterlatte inntrykket av statsrådens formuleringer er at prioriteringene tar utgangspunkt i det enkelte individ, slik at vektlegging av arbeidsevne gjør uføre, barn og ungdom til tapere. Dette er misvisende. Prioritering gjøres på gruppenivå, og er av grunnleggende betydning i denne sammenheng.  

Å se bort fra produksjonsvirkninger fører til at sykdom som i hovedsak rammer eldre gis prioritet over sykdom som i hovedsak rammer yngre. Hjertesvikt og demens prioriteres over spiseforstyrrelser og muskel- og skjelettsykdom. En annen gruppe som nedprioriteres ved ikke å inkludere produksjonsvirkinger er de pårørende.  

Uansett størrelse på potten så må det prioriteres. Noen taper, noen vinner.

SOSIALE FORSKJELLER. Statsråden viser til prinsippet om likeverdige tjenester uavhengig av blant annet økonomi, sosial status og alder. Men å ikke inkludere produksjonsvirkninger har altså en indirekte konsekvens for alder, der de yngre blir taperne. Særlig blant yngre som rammes av sykdom er det en sterk sosial gradient. Å ikke hensynta produksjonsvirkninger kan føre til forsterkede sosiale forskjeller. Satt på spissen – rike eldre prioriteres opp, fattige unge prioriteres ned.

Å prioritere behandling som sikrer arbeidsevne bør føre til færre uføre, ikke flere. Gevinsten er ikke kun bidrag til statskassa, men også lønn til den enkelte og overskudd til bedriftene. Mulighet til å kunne delta i arbeidslivet er også definerende for folks livskvalitet.

PROBLEMATISK. Det er etisk problematisk å overlate viktige beslutningsprosesser til kalkulatorbasert regelstyring. For at statsråden og andre beslutningstakere skal kunne fatte helhetlige beslutninger til det beste for samfunnet, vil det være en fordel med et kunnskapsgrunnlag som belyser alle relevante effekter av tiltak, også samfunnsøkonomiske.

Oppgitte interessekonflikter: Undertegnede har utført en lang rekke oppdrag for ulike legemiddel- og helseteknologiselskaper, behandlingsinstitusjoner, helsenæringsorganisasjoner, pasientorganisasjoner, ansatt- og arbeidsgiverorganisasjoner innen helse og offentlige helsemyndigheter.

Powered by Labrador CMS