Skal det være greit å bryte norsk lov?

Dag Coucheron, psykiater

ARBEIDSTIDSBESTEMMELSER. I mitt etter hvert gamle legeliv mimrer jeg tilbake til den gangen vi som kandidatvikarer gikk på vakt på Aker sykehus klokken 15 lørdag middag og av vakt klokken 15 mandag. Riktig nok fikk vi stort sett sove noen timer hver natt, men likevel?
Omsider fikk vi arbeidstidsbestemmelser, og godt var det. Men - selvsagt kunne ikke det fungere. Overtid ble et must.
Men hvis nå arbeidstidsbestemmelsene virkelig overholdes, hva skjer da?

HELSEFARLIG. I verste fall kommer pasienter rett og slett til å dø. I beste fall: Sykepleiere som ikke kommer når pasienter trenger dem, liggesår som ikke blir behandlet, infarkt som ikke oppdages og syke medpasienter som må vakle opp om natten for å hjelpe sine romkamerater.
Når stormen i pressen legger seg - vil det nok ordne seg. Vi fortsetter med de doble vaktene.
Men - når sykehusene selv bryter lover? Når helseforetakene i alle år siden pasientrettighetsloven ble innført, i alle fall i psykiatrien, bryter denne loven hver eneste dag? Hva skjer da? Ingenting.

EN UMULIG OPPGAVE. Et eksempel: Å behandle en unggutt som gjennom hele sin barndom har vært et mobbeoffer og fått sin selvfølelse og selvrespekt høvlet ned, er ikke lett. Stakkaren får trolig noen timer hos en (velmenende) terapeut.
Denne skal i løpet av noen timer gjenreise det stakkars mobbeofferets selvrespekt, i stand til å møte livets gjenvordigheter med mot, styrke og fremfor alt tro på egne krefter.
Selvsagt er det umulig. Slik restrukturering krever tid. Lang tid. Meget lang tid. Og det har man ikke på en travel (?) DPS-poliklinikk. Hva gjør man da? Jo, i mange tilfeller får pasienten et antidepressivum. Tanken er at pasienten jo er deprimert.
LOV - OG PRAKSIS. Finnes det andre muligheter? Ja visst! Pasientrettighetsloven sier klart ifra at det offentlige - helseforetakene - både kan henvise og betale for behandling hos «ekstern tjenesteyter», som i praksis betyr psykiater eller psykolog eller annen med relevant kompetanse som ikke er ansatt i det offentlige helsesystemet eller ikke har driftstilskudd. Dette hvis noen timer på et distriktpsykiatrisk senter (DPS) ikke gir den behandlingen som kreves for å forvandle et livredd mobbeoffer til en selvsikker, trygg og kraftfull ungdom, fullt i stand til å møte verdens ofte ubarmhjertige virkelighet.
Men hva skjer i praksis? Jeg har ikke opplevd en eneste gang at loven har blitt benyttet i psykiatrien. Der henviser man ikke. Der hjelper man mennesker på løpende bånd med noen timers «terapi» og, i virkeligheten - tabletter mot depresjon - for eksempel.

MOBBING. Pasienten blir gående å slenge eller satt på en evigvarende venteliste for utredning av NAV, som sjelden kommer med et tilbud pasienten kan dra nytte av. Så blir han/hun gående på arbeidsavklaringspenger. Kurven over antallet uføretrygdede går da selvsagt nedover, hvilket beviser regjeringens handlekraft og dyktighet.
Hva kunne ha blitt gjort? Man kunne for eksempel ha brukt pasientrettighetsloven og gitt alle dem som trengte langtidsterapi, et tilbud hos de mange psykologer og psykiatere som ikke har avtale med staten om tilskudd til sin praksis og gitt dem rett til å ta betalt av trygdekontorene, slik det var for 30 år siden. Men det har vi ikke penger til. Vi hadde det for 30 år siden, men ikke nå.
Et stakkars mobbeoffer får ingen virkelig hjelp, blant annet til å stole på at vi har et samfunn der vi stiller opp og virkelig hjelper hverandre.
Debatt, Dagens Medisin 09/2011