Sett pasienten i sentrum, ikke diagnosen!

Miriam Neegaard, sosiolog og forfatter, Oslo

I MIN ROMAN «Stormen og stillheten» tar jeg et oppgjør med dagens psykiatri. Bakgrunnen er min brors møte med psykiatrien. Han ble satt på sterke medikamenter allerede fra første innleggelse, og fikk raskt en diagnose. Det han imidlertid aldri fikk, var en ordentlig utredning. Det at han ikke fikk dette, medførte at han ble feilbehandlet over flere år, og i 2011 døde han.
Det jeg ønsker å formidle med romanen, er hvor galt det kan gå når et system som er satt til hjelpe, misforstår. Og hvor lett det er å misforstå når diagnosen får mer betydning enn mennesket.
DIAGNOSENE. Psykiatriske diagnoser er deskriptive, og ikke fysiologisk påvisbare som i somatikken. Diagnoser i psykiatrien er kort sagt en oppramsing av symptomer som har blitt gruppert sammen, og som endres ved reviderte utgaver av diagnosemanualene. Ingen diagnose sier noe konkret om hva en person sliter med. Ingen mental lidelse kan forsvinne ved å kun ta medikamenter. For å tilby god behandling, er ikke kunnskap om diagnosekriterienes klassifikasjon tilstrekkelig. God behandling krever behandleregenskaper i form av aksept, ydmykhet og empati.
Det er først når behandleren viser evne til å kunne identifisere seg med pasientens lidelse at han eller hun kan vurdere hva som ligger i kriterier og differensialdiagnoser. Til syvende og sist dreier dette seg om et menneskesyn – om hvorvidt man ser pasienten som kun et objekt eller som et menneske i kraft av sin egen verdi.
FORSKJELLENE. Mange som arbeider i psykiatrien, er oppriktig opptatt av å gi god behandling. Men selv behandling som er gitt i beste mening, kan oppleves negativt. Psykiatriske pasienter er spesielt sårbare, og skadevirkningene av å bli utsatt for tvang og andre inngripende tiltak, kan dermed oppleves enda mer intenst for dem enn for andre. Det er derfor så viktig å forsøke psykososiale tiltak først.
Det er store forskjeller i praksis ved ulike behandlingsinstitusjoner og psykiatriske sykehus. Det er dokumentert at behandlingsinstitusjoner bruker tvang på svært ulike måter. Dette betyr at mange utsettes for tvang selv om det ikke er nødvendig. Lokale forskjeller i lederskap, behandlingskultur, arbeidsmetoder, lovtolkning og ideologi har vist seg å ha innvirkning på variasjonene i behandlingspraksis. Flere behandlingsenheter ser ut til møte krisesituasjoner med raske og lite gjennomtenkte tiltak, fremfor å konfrontere situasjonen og forsøke å gjøre den trygg. Forskning viser at frykt og utrygghet, både hos pasienter og personell, ofte er underliggende årsaker som fører frem til tvangsbruk.
RETTIGHETENE. Norge har ratifisert FNs to hovedkonvensjoner om menneskerettigheter og Europarådets menneskerettighetskonvensjon. Grunnleggende i konvensjonene er prinsippet om menneskets ukrenkelighet, og menneskets rett til beskyttelse mot overgrep og uverdig behandling.
Norge har også ratifisert FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Kjernen i konvensjonen er ikke-diskriminering, rett til selvbestemmelse og autonomi. I år skal Norge rapportere til FN om hvordan myndighetene sikrer menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Norges vilkårlige tvangspraksis vil svært sannsynlig komme i fokus. Norsk tvangpraksis har blitt kritisert av FN gjentatte ganger tidligere.
Selv om det har vært et økende fokus på tvangsreduksjon de siste årene, har lite blitt gjort. Det er nødvendig at behandlingsansvarlige nå tar innover seg de grensene menneskerettighetskonvensjonene setter.
HJELPELØSHETEN. «Stormen og stillheten» ble utgitt i slutten av oktober, og jeg har allerede fått flere tilbakemeldinger fra lesere som kjenner seg igjen i historien. Det er skremmende. Mange blir tvangsinnlagt når de er svært unge første gang. Ingen hendelsesforløp ser helt like ut, men mange blir hentet og ilagt håndjern av politiet, lagt i belter og tvangsmedisinert.
Et slikt hendelsesforløp er et radikalt inngrep, og ikke et godt utgangspunkt for en god terapeutisk relasjon. Det vil snarere øke pasientens opplevelse av hjelpeløshet og følelse av mistillit. Derfor er det viktig å redusere bruken av tvang, direkte som indirekte, til det som er ytterst nødvendig. Derfor er det viktig å skolere behandlingsansvarlige i humanistisk psykiatri, menneskerettigheter og etikk. Lov om psykisk helsevern er i prinsippet basert på samfunnets tillit til psykiatrien som profesjon. I dag lever en stor del av profesjonen ikke opp til denne tilliten.
Kunnskapen om den kompleksiteten menneskesinnet består av, er fortsatt mangelfull. Dette må gjenspeiles i en større ydmykhet og forståelse blant behandlerne. Ydmykhet for at man på forhånd ikke har alle svarene. Forståelse for at det er pasienten som kjenner seg selv best. Det er bare i samspill med pasienten man kan finne frem til den behandlingen som vil fungere best.
Oppgitt interessekonflikt:
Miriam Neegaard har skrevet romanen «Stormen og stillheten», som er basert på brorens møte med norsk psykiatri
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2015