Psykiatriens store utfordring

JOBBKOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

DET ER IKKE vanskelig å få øye på de positive nyhetssakene fra somatikken. Mediene skriver om nytt utstyr til kirurgene, moderne ambulanser, nye behandlingsmetoder for slag, lovende kreftmedisiner og teknologiske hjelpemidler som gjør at pasientene kan få bedre behandling hjemme.

Det er vanskeligere å finne de positive nyhetssakene fra psykiatrien. Det handler om misbruk av tvang, ungdom som begår selvmord, pasienter som ikke får hjelp, psykisk syke som dreper, ansatte som utsettes for vold, brudd på menneskerettigheter og sykehus som svikter.

ENGASJEMENTET. All honnør til VGs journalister for utmerket arbeid. Hadde det ikke vært for dem, ville vi ikke ha hatt det samme fokuset på bruken av tvang. Det smerter å få kritikk, og det kan føles urettferdig, men jeg er overbevist om at VGs omfattende dekning av tvangsbruk vil føre til bedre psykisk helsehjelp. Tvangsbruken vil bli redusert, og den vil sikkert bli riktigere.

Jeg mener at journalister også skal omtale tilsynssaker – og stille spørsmål når innlagte og utskrevne pasienter utøver vold, begår selvmord eller drap. Det kan jo være at behandlingen og oppfølgingen ikke har vært god nok, eller at systemet bør bli bedre?

Vi bør sette pris på politikere som engasjerer seg i behandlingstilbudet til psykiske syke. Det er tross alt politikerne som legger føringene og bestemmer rammene, og det er prisverdig at de bryr seg om helsetilbudet til mennesker med psykiske utfordringer.

UTSPILLENE. Samtidig risikerer politikerne å forsterke inntrykket av at psykiatrien er i krise hvis de hele tiden kritiserer og mener at alt bør gjøres på en annen måte. Politikere kan bidra til at pasienter og pårørende møter psykiatrien med en unødvendig skepsis og frykt.

Politikerne er raske til å reagere på bruk av tvang, men når fortvilte pårørende ber om hjelp til sine sønner og døtre, kommer de samme politikerne på banen og mener at flere burde ha blitt tvangsinnlagt. Og når en psykisk syk person begår overgrep eller utøver vold, mener politikerne at det bør bli lettere å bruke tvang. De politiske utspillene henger ikke alltid sammen.

Vi trenger ikke dyre meningsmålinger for å forstå at omdømmet til norsk psykiatri er lavt, og det er lett å merke forutinntatte holdninger og fordommer. Jeg glemmer aldri radioreporteren som spurte om hun kunne sette på lydopptakeren da vi inviterte henne inn på en akuttpsykiatrisk sengepost. Hun ville så gjerne dokumentere lyden av hyl og skrik.

SKYTESKIVENE. Det er mye generalisering og stigmatisering knyttet til psykiatrien, og noen ganger kan det virke som om spesialisthelsetjenesten har 20.000 årsverk som bare driver med tvang, overmedisinering og gir blaffen i de «tikkende bombene».

Det er trist, fordi det gir et feil bilde av virkeligheten. Faktisk er det mange som får hjelp og er fornøyde – og det utføres mye behandling med god effekt. Spørsmålet er hvorfor vi hører så lite om dette?

Store deler av psykiatrien har dessverre kommet i en forsvarsposisjon, og mange ansatte oppfatter seg selv som en skyteskive. Da er det fristende å låse dørene til omverdenen, men det fungerer dårlig hvis vi skal kommunisere ut.

VIRKELIGHETEN. Den største feilen de ansatte i psykiatrien kan gjøre nå, er å forsterke mytene om seg selv. Derfor må de vise åpenhet og synliggjøre de tilbudene de er stolte av. De bør bli flinkere til å tydeliggjøre det som fungerer bra, og få flere til å forstå hvilke dilemmaer de ofte står overfor.

Vi skal selvsagt skjerme pasientene, ivareta personvernet og tviholde på taushetsplikten, men det går an å være åpne og proaktive uten å ramme disse prinsippene. Det handler ikke om å skjønnmale og lukke øynene for svakheter, men å tegne et mer balansert virkelighetsbilde.

Det er ikke enkelt å få den medieomtalen og de politiske besøkene vi ønsker oss. Både medier og politikere er opptatt av «de gode historiene», og det er fortsatt lettere å få en pasient til å fortelle om livet med en ny protese enn livet etter en dyp depresjon. I somatikken har de dessuten mye utstyr, teknologi og duppedingser som det er spennende for andre å se på. Det er ikke like attraktivt med sterile korridorer, kunst og terapistoler.

ÅPENHETEN. Det er mye som kan menes om fritt behandlingsvalg, men ordningen bør i hvert fall motivere de offentlige sykehusene til å vise frem gode tilbud innen avhengighetsbehandling og psykisk helsevern. Hvis vi ikke makter det, vil pasientene velge private alternativer.

Mange av de private aktørene er dyktige til å markedsføre seg: De strekker armene ut og ønsker pasientene velkommen. Vi vet hva pasientene vil velge hvis omdømmet til psykiatrien i sykehusene ikke blir bedre. Den situasjonen må psykiatrien ta på alvor, og det nytter ikke å skylde på verken journalister eller politikere.

Politikerne har sagt at psykiatrien skal styrkes. Det betyr at politikere, helsebyråkrater, tilsynsmyndigheter og journalister vil følge ekstra godt med på psykiatrien de neste årene. Den oppmerksomheten bør vi hilse velkommen, og den må de ansatte møte på en mer åpen og offensiv måte enn de har gjort til nå.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2018