Mangel på kontinuitet truer pasientsikkerheten

Thomas Bøhmer, seksjonsoverlege, professor emeritus ved Oslo Universitetssykehus, Aker
PASIENTENS HVERDAG. I en kronikk i Aftenposten 3. februar forteller professor Per Fugelli om sine opplevelser som pasient med en alvorlig diagnose. Under behandlingen møtte Fugelli i alt 37 leger ved tre ulike sykehus. Dette følte han som lite tillitsvekkende, energikrevende og frustrerende i en livssituasjon der livsmot og livsglede er så viktige medhjelpere i en kreftpasients hverdag.
Vi som arbeider ved sykehus, har lenge sett og forstått meget vel problemet. Levi Fragell beskriver i Aftenposten 10.2. sykehuset som «en produksjonsbedrift med skiftarbeider». Er det overhodet mulig å forene kosteffektiv sykehusdrift med god menneskebehandling? Eller er det politisk ønsketenking?
I mine første år som lege hadde vi en 70-timers arbeidsuke med vaktordninger som krevde tilstedeværelse fra fredag til mandag formiddag - med aktivt arbeid og mulighet for søvn i rolige stunder.
DISKONTINUITET. Verden har heldigvis gått videre. Sykehusene er noen av de få helkontinuerlige bedrifter der det er faglig virksomhet i alle ukens 168 timer, mens arbeidstiden for leger i vakttjeneste er på 35,5 timer. I dagens samfunn har arbeidstakerne glede av kortere arbeidstid per uke, svangerskapspermisjon i åtte-tolv måneder, pappapermisjon, fem ukers ferie, mulighet for foreldre til å være hjemme i ti dager med sykt barn - og selvfølgelig sykefravær.
Men alt har sin pris. Kortere arbeidstid betyr at flere må dele på de daglige oppgavene, og legene må stadig flytte mellom ulike poster. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik diskontinuitet gjør det vanskelig for legen å bli godt kjent med pasienten, ta stilling til all informasjon og undersøkelsesresultater.
Muntlig informasjon blir aldri fullstendig mellom av- og påtroppende lege. Å utskrive en pasient man nylig har «overtatt», er utilfredsstillende for både pasient og lege. Dette blir enda tydeligere med krav om kortere liggetid og et økt antall pasienter som skal medisinisk vurderes og behandles.
KONTINUITET ER MULIG. I vårt samfunn arbeider leger i grupper med faglig spesialisert aktivitet. Det er ikke uvanlig at pasienter under et sykehusopphold har behov for både røntgen, mage-, tarm-, hjerte- eller lungeundersøkelse. Dette innebærer møter med mange leger hvor ulike fagpersoner spiller på lag.
Jeg har arbeidet ved et amerikanskledet sykehus, der innleggende lege opprettholdt kontakt med sin pasient gjennom hele sykehusopphold.
Siden den medisinske utviklingen har medført tallrike spesialområder med høyspesialisert teknisk utstyr og en faglig spesialkompetanse, innebærer en så tett og tidkrevende kontakt mellom pasient og hans fastlege, økte kostnader, men den ivaretar kontinuiteten for pasienten.
UTE AV FOKUS. Det er ikke få som føler at norske helsemyndigheters fanesak; «pasienten i fokus«», har blitt til tomme ord og et brutt løfte. Sykepleierforbundets leder gir inntrykk av at sykepleiere kan ivareta en mulig koordinatorrolle. Men sykepleiere har samme arbeidstid som leger, og i tillegg mangler de - forståelig nok - faglig kunnskap som en «fast» lege har.
Ordningen med «pasientansvarlig lege» har vært et krav gjennom ti år og gjennomført få steder. Når legen, som ledd i den økonomisk pregede organiseringen, er tvunget til å virke på ulike arbeidsplasser og samtidig har pålagt avspasering, blir det ytterst vanskelig å få en reell løsning på problemet, slik professor Per Fugelli beskrev det.
NÆRMERE PASIENTEN?  Vi leger fortsetter, så lenge det er mulig for oss, med nær pasientkontakt - vi ser og føler våre pasienters behov. Sykehusene styres imidlertid i økende grad av ikke-medisinsk utdannet personell, som vektlegger de økonomiske mål og reduserer faglige fora som gir grunnlag for fagutveksling til det beste for våre pasienter.
Helsestatsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen vil ønske færre legekontakter for den enkelte pasient. Dette kan lett bli fromme ønsker når man erkjenner hvor kompleks den moderne medisinen har blitt - og hvor ingen ønsker å gå tilbake på ansattes sosiale goder.
Men noe er sikkert oppnåelig hvis man utøver litt større fleksibilitet i praktisering av nåtidens regelverk og prioriterer medisinsk kvalitet.
Debatt, Dagens Medisin 05/2011