Krigsopplevelser: Tåler barn mer?

GRETE DYB, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri/første-amanuensis UiO og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
NÅR VI SER tilbake på de snart 65 årene som har gått siden andre verdenskrig, kan inntrykket fort bli at norske barn greide seg særdeles bra. Barn utsatt for krig i Norge har ikke vært gjenstand for stor oppmerksomhet, ikke i mediene, ikke i historiebøkene, ikke i norsk forskning og fremfor alt ikke i fagmiljøene innen psykisk helse.
Spørsmål om erstatning og krigspensjon har vært forbeholdt dem som var voksne under krigen. Siste revisjon av hvordan lovene om krigspensjon skulle praktiseres, kom i 1988 (Eitinger-utvalget), men selv da var barn i liten grad omtalt. I de senere årene har stadig flere som var barn under krigen, rettet søknader om krigspensjon inn for staten. Særlig barn som opplevde bombingen av Holen skole i Bergen og nedbrenningen, huleboertilværelsen og tvangsevakueringen i Nord-Norge, venter nå på en avgjørelse.
Den tyske ubåtbasen i Laksevåg var et prioritert mål for de allierte, og den 4. oktober 1944 falt det 1432 bomber der. Holen barneskole  - med om lag 300 elever mellom syv og fjorten år  - ble truffet. Elever og lærere søkte dekning i tilfluktsrommet i kjelleren, og 61 skolebarn og 20 voksne ble drept.
Barn og voksne var innestengt i det delvis sammenraste tilfluktsrommet, delvis begravd av massene. De var vitne til at venner og kjente voksne døde rundt dem og mange hadde sterke smerter. Ruinene brant, og det var fare for drukning på grunn av vann som ble brukt i slukningsarbeidet.
Bombeangrepet rammet hele Laksevåg, og 14 barn som ikke var på skolen, mistet også livet.
Også i Finnmark, og spesielt i Kirkenes, var befolkningen utsatt for massiv bombing. Byen ble bombet 328 ganger.
Særlig i Finnmark, men også ellers i landet, var barn vitne til vold fra tyske soldater. Barn som ville hjelpe serbiske og russiske krigsfanger med mat, ble vitne til mishandling på det groveste  - og noen ganger drap. Det er også beskrevet grov og omfattende dyremishandling; dyr ble flådd levende og sauer ble satt fyr på foran øynene på barna.
Høsten 1944 ble tyske soldater forflyttet sørover med russiske tropper i hælene. Befolkningen skulle evakueres og om lag 8000 barn og deres familier ble gjort til flyktninger i eget land. For å hindre russisk fremrykking, ødela tyskerne boliger, veier, hjem og gårder  - den brente jords taktikk.
Under evakueringen ble mange barn atskilt fra foreldrene i lange perioder. Fra London oppfordret konge og regjering befolkningen til å motsette seg forflytting ettersom krigen ville være over om kort tid. Det førte til at mange finnmarkinger valgte å gå i dekning, mens om lag 40.000 ble tvangsevakuert sørover sjøveien.  Båtene var overfylte, flyktningene ble stuet sammen og det brøt ut tyfus, difteri og dysenteri om bord.
De som motsatte seg forflytting, gikk i skjul i huler, telt og gammer for kortere eller lengre tid. Om lag 4000 barn og deres familier måtte holde seg i ro der med minimalt med lys, noen så ikke dagslys på fire måneder. Særlig på Sørøya var tyske soldater på jakt etter nordmenn som hadde gått i skjul. Noen ble oppdaget og evakuert sørover med tyske transportskip under umenneskelige forhold.
For andre ble livet i fjellhuler, provisoriske hytter og under hvelvede båter etter hvert uutholdelig. Mange sultet, frøs og ble syke. For å redde dem, ble mange hentet av norske skøyter fra det frie Øst-Finnmark og av allierte fartøy. Reisene var farefulle og forholdene om bord var umenneskelige.
I Europa opplevde mange barn lignende krigshendelser. Av observasjonene som ble nedtegnet, er det tydelig at fagpersoner vurderte situasjonen som svært bekymringsfull med betydelig risiko for utvikling av alvorlig psykisk sykdom hos barna.  Freud og Burlingham (1943) var blant de første forfatterne som beskrev barns reaksjoner på krigen. Symptomene barna viste, er beskrevet som en uspesifikk forandring i adferd, angst, skjelving, gråt, sengevæting, hodepine, kvalme og svimmelhet.
Samlet sett viser studier fra krigen at barn hadde sterke psykiske reaksjoner på både bombeangrep, flyalarmer og evakuering som innebar atskillelse fra foreldre. Likevel mente mange fagfolk at barns reaksjoner var mer preget av disponerende biologiske faktorer  - «nervøse barn»  - og mødrenes reaksjonsmønster  - «hysteri»  - enn av traumene de hadde vært utsatt for.
Denne rådende faglige forståelsen av barns traumer kan ha bidratt til manglende oppmerksomhet om norske barns krigsopplevelser. 
Forståelsen av barn og ungdoms posttraumatiske stressreaksjoner har endret seg vesentlig siden etterkrigstiden. I gjennomsnitt regnes at omtrent en tredel av barn og ungdom som utsettes for en traumatisk hendelse, utvikler posttraumatisk stresslidelse for en kortere eller lengre periode. Barns reaksjoner på krigshendelser er blant annet kartlagt i Israel, Palestina og tidligere Jugoslavia.
De fleste studiene viser at grad av opplevd fare er av stor betydning for å utvikle symptomer. Gjentatte traumatiske hendelser forverrer situasjonen og sekundære belastninger etter hendelsene  - for eksempel mangel på husly, mat og nødvendig medisinsk behandling  - hindrer naturlig tilheling. For barn kan atskillelse fra foreldre under, eller etter evakuering, i stor grad forverre psykiske symptomer.
At barn skal ha en innebygget kapasitet til å tåle slike hendelser bedre enn voksne, er det ingen dekning for å hevde. Tvert imot er barn i en kontinuerlig emosjonell, kognitiv, sosial og fysisk utvikling gjennom hele barndommen, og den er avhengig av gode vekstvilkår.
De som har blitt syke etter å ha opplevd betydelige krigshendelser i barndommen i Norge, er nå 70 -80 år gamle. Det er godt faglig grunnlag for å behandle deres søknader etter de samme prinsippene som ble gjort gjeldende for voksne i 1988 i Eitinger-utvalgets rapport. Det er på høy tid.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/10