Koronapandemien – og de beste blant oss

Hyppigere kontakt med veiledere, personalansvarlige og ph.d.-programkoordinatorer kan hjelpe på de mange bratte kneikene som doktorgradsstipendiater må forsere under en pandemi.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Rune Johan Krumsvik

Kronikk: Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen og professor II ved Høgskulen i Volda
Øystein Olav Skaar, førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen Innlandet

DOKTORGRADSSTIPENDIATER er på mange måter «de beste blant oss», selve kronjuvelen i akademia.

Stipendiatene er blant de mest selekterte studentene i vårt utdanningssystem, og som gjennomfører en «akademisk maraton» på tre–fire år frem mot en ferdigstilt doktorgrad. De er lønnet i en begrenset periode som midlertidig ansatte – dimensjonert til cirka 3,8 millioner kroner over maksimalt fire år – noe som medfører at stipendiattiden går sin gang selv om uforutsette ting, som en pandemi, skulle dukke opp.

Øystein Olav Skaar

KREVENDE – OG UFORUTSIGBART. Dette gjør at tidspress er noe som stipendiatene kjenner på jevnlig ettersom, da ekstra mye står på spill ettersom både de selv, familien, akademia og storsamfunnet har satset så mye på at de skal ende opp med en fullført doktorgrad innen tre–fire år.

Både norsk forskning (se herherherher, og her), og internasjonal forskning (se herher og her), viser at stipendiatperioden, foruten svært tidkrevende forskningsarbeid, innebærer tidspress, publiseringspress og språklige barrierer, samt psykososiale utfordringer og stress.

Det vil for mange stipendiater dessuten være arbeidskrevende undervisningsplikt, i tillegg til usikkerhet rundt karrieremuligheter og usikkerhet om avhandlingsarbeidet til syvende og sist holder mål. Dette gjør at stipendiatperioden totalt sett oppleves for mange som både givende, men også svært krevende og uforutsigbar, hvor bare to av tre fullfører doktorgraden sin her til lands. Hvordan har så pandemien påvirket dem?

DIGITAL ERFARING. Vi vet at det har vært en nasjonal nedgang i disputaser i pandemiåret 2020, men vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag omkring årsakene til dette. Noe av dette har vi adressert i prosjektet Remote Teaching on Doctoral Level during a Societal Crisis, hvor vi tidligere i år gjennomførte en første fase med en kartlegging av stipendiaters opplevelse av den digitale undervisningen under pandemien ved den tverrinstitusjonelle forskerskolen WNGER II.

I denne andre fasen har vi prøvd å identifisere hvilke utfordringer stipendiater (N = 62, 85 prosent kvinner, 15 prosent menn, responsrate på 70 prosent) fra syv utdanningsinstitusjoner innenfor utdanningsvitenskap, pedagogikk, psykologi og helsevitenskap har møtt under pandemien fra 12. mars 2020 til 1. februar 2021.

Prosjektet er også en del av den tverrfaglige satsingen ved Pandemisenteret ved Universitetet i Bergen (UiB), og for å sikre den økologiske validiteten, har man gjennomført tolv digitale doktorgradsseminarer og åtte digitale doktorgradskurs i samme perioden hvor også stipendiaters pandemiutfordringer har delvis vært tema i både plenum – og gruppediskusjoner.

Mer tid til avhandlingsarbeidet, mindre hjemmekontor, noe tidskompensasjon, mer sampublisering med veiledere samt vurderingsnormer for avhandlingsarbeidet kan lette byrden for de beste blant oss

SÆRLIGE UTFORDRINGER. Foreløpige funn viser at selv om det er mye positivt å spore i kartleggingen, rapporterer halvparten av stipendiatene at pandemien har hatt en negativ effekt på fremdriften i doktorgradsprosjektet.

  • Én av tre rapporterer at pandemien har ført til endringer i datainnsamling,
  • seks av ti har hatt ansvar for barn under pandemien, hvor barnehager og skoler periodevis har vært nedstengt, og
  • én av tre stipendiater har selv vært i karantene.

Videre ser man at seks av ti mener hjemmekontor har påvirket doktorgradsprosjektet negativt, hvor balansen mellom jobb og familieliv, distraksjoner hjemme og mangel på sosial kontakt med kolleger, har vært særlige utfordringer.

  • Fire av ti uttrykker at de har hatt høy undervisningsplikt under pandemien, og i underkant av én av tre er misfornøyde med arbeidsgivers oppfølging under pandemien. Dette speiler seg også igjen i at én av syv har vurdert å avslutte doktorgraden grunnet pandemien: Fem av ti har vurdert dette i liten til svært liten grad, mens tre av ti ikke har vurdert dette i det hele tatt.
  • Én av tre føler de ikke er i rute med doktorgradsarbeidet, og to av tre har ikke drøftet sine pandemiutfordringer med sin nærmeste personalansvarlig.

NEGATIV PROGRESJON. Ser man mer på noen foreløpige signifikante sammenhenger, så er stipendiatenes opplevelse av pandemiens negative påvirkning på fremdriften særlig relatert til endringer i prosjektet eller ved datainnsamling. Man ser at stipendiater med barn og som har hatt mindre kontakt med veileder, i større grad opplevde negativ progresjon.

Negative opplevelser fra hjemmekontor var ikke signifikante, men viste likevel en negativ effekt. Man ser at også at stipendiater som forventer å ha disputas lenger frem i tid, er mer positiv til hjemmekontor enn dem som har forventet disputas i nærmeste fremtid.

Stipendiater med barn har i større grad hatt koronarelaterte utfordringer med ph.d.-prosjektet sitt, og i noe større grad måtte ha gjort endringer med datainnsamling – og har i større grad hatt kontakt med sin personalansvarlig.

TIDSMESSIG KOMPENSASJON? Kvalitative data viser at noen få stipendiater har vært redde for å bli koronasmittet, noen få er generelt bekymret for egen psykiske -og fysiske helse som følge av pandemien – samt at noen få nevner de har vært sykmeldt som følge av pandemien.

Selv om man må ta noen forbehold siden kartleggingen er liten og de observerte effektene små, skal man ikke se bort ifra at små utfordringer isolert sett kan få større konsekvenser desto lenger pandemien varer, da disse kan akkumuleres på tvers av ulike områder.

Ett eksempel på dette er at pandemien trolig vil påvirke gjennomføringstiden – og kanskje også gjennomføringsraten – for disse stipendiatene. Her viser dataene at nesten én av tre har opplevd at arbeidsgiver i liten grad har vært imøtekommende når det gjelder tidsmessig kompensasjon for de forsinkelsene pandemien har skapt for dem.

MENTAL STYRKE. Samtidig er det et interessant funn at – på tross av alle disse utfordringene – løfter stipendiatene frem fire faktorer som de viktigste for å fullføre doktorgraden:

  • sin egen utholdenhet,
  • sin egen standhaftighet,
  • sin egen evne til å jobbe selvstendig, og ikke minst,
  • veiledning.

Dette er i tråd med internasjonal forskning, se her og her, som viser at stipendiater flest er en selektert, resilient gruppe, som på tross av mye stress og press har en psykologisk robusthet til å mestre en slik «akademisk maraton» – dersom de har veilederne og utdanningsinstitusjonen med på laget.

BYRDEN KAN LETTES. I lys av denne forskningen, og ut ifra våre foreløpige funn, kan munnhellet «Mange bekker små gjør en stor å» gjøre seg gjeldende om pandemien vedvarer. Det vil si at hyppigere kontakt med veiledere, personalansvarlige og ph.d.-programkoordinatorer kan hjelpe på de mange bratte kneikene stipendiater må forsere under en pandemi.

I tillegg vil mer tid til selve avhandlingsarbeidet, mindre hjemmekontor, noe tidskompensasjon, mer sampublisering med veiledere, jevnere fordelt pliktarbeid, mer transparens rundt retningslinjer og vurderingsnormer for avhandlingsarbeidet, samt et fortsatt godt digitalt kurstilbud under en pandemi, lette byrden noe for de beste blant oss.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men Rune Johan Krumsvik opplyser at han er forskningsgruppeleder for forskningsgruppen DLC ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen (UiB).

Powered by Labrador CMS