Klageminutt
Klaging kan være bra – så lenge det fører til forbedring. Kanskje man skal innføre klageminutt under morgenmøtet, eller med pasientene?
UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Henriette Pisani Sundhagen, lege i spesialisering i plastikkirurgi ved Oslo universitetssykehus og stipendiat ved Universitetet i Oslo
DA JEG MOTTOK oppfordringen til å skrive i denne spalten, gikk jeg i tenkeboksen og prøvde ut noen ulike temaer for meg selv. «Flink pike»-genene kicket inn: Jeg skulle skrive en perfekt tekst med snert og gode poenger, men i tur og orden ble hele fire ulike utkast kladdet ned. Starten var hver gang optimistisk og lettgradig snertpreget. Noen finurlige ordvendinger satt fortsatt latent, selv tretten år etter siste norskeksamen: Engasjerende helsetematikk fra en ung persons synsvinkel.
Så ble jeg observant på noe: Alle utkastene fikk en merkverdig utvikling. Selv om de startet med et optimistisk utgangspunkt, snudde utviklingen etter omtrent et avsnitt mot en umiskjennelig undertone av klaging. Klagesang var det jeg drev med. Det este ut i hver setning; Jeg var misfornøyd med utdanning, umotiverte studenter, pasientbehandling og utviklingen av Helse-Norge generelt.
Var det dette fem år i arbeidslivet hadde gjort med meg?
Hva hjelper det å klage hvis man selv ikke gjør noe med det?
KLAGEMINUTT. For hva er klaging? Jo, man er misfornøyd. Man tenker at noe burde ha vært annerledes – og som regel bedre. Og la oss være ærlig, noen ganger er det godt å klage. Dette skjønte foreldre mine verdien av da vi var barn. På skitur fikk vi nemlig innvilget ett klageminutt per tur. Hvis de merket at stemningen var på vei ned, fikk vi øse ut om det som plagde oss «Jeg er sulten! Jeg har gnagsår! Er det langt igjen?!». Men kun i ett minutt. Så fikk vi ut det agget som har plaget oss, det ble sagt høyt.
Resultatet ble som regel at vi glemte egentlig litt det gnagsåret. Klagingen ble absorbert av naturen og som regel av en forståelsesfull forelder. Så kunne vi fokusere videre på å komme oss til turdestinasjonen og matpakka.
HANDLING. Mange har brukt mye tid på å klage over Kompetanseportalen og dens utfordringer. Forening for unge Norske kirurger (FUNK) hadde nylig et utdanningssymposium på Høstmøtet for kirurger. Vi fikk prate med de ansvarlige bak bestemmelsene for ny spesialiststruktur. Vi fikk vårt klageminutt slik at frustrasjoner kunne absorberes og kanskje forstås.
Men hva hjelper det å klage hvis man selv ikke gjør noe med det? I vår forening har arbeid med tilbakemelding til utviklerne og instanser bidratt til små endringer mot et bedre arbeidsverktøy, som Kompetanseportalen er ment å være. Det vil si at vi har omgjort klaging til handling.
FORBEDRING. I helsevesenet er det en del temaer å ta for seg hvis man ønsker å klage litt. For pasientene våre er det å sende en klage, en av de få måtene vi kan få korreks på for jobben vi gjør. Det kan være krevende å stå i situasjoner hvor pasientene er misfornøyde. Men jeg tenker at pasientene som klager på oss, gjør en viktig jobb: På hvilken annen måte kan vi bli bedre?
Og nå, tenker du. Nå har hun gjort det igjen; skrevet en tekst med undertone av klaging. Kan klaging være noe bra? Jeg tenker ja. Så lenge det fører til forbedring. Kanskje man skal innføre klageminutt under morgenmøtet? Eller med pasientene – etterfulgt av en Kvikklunsj og konstruktive diskusjoner om hvordan man kan bli bedre.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 17-utgaven
