Innovasjon, men uten respekt for patenter

DET KOMMER NÅ klare signaler fra både Helsedepartementet og Næringsdepartementet om at man vil stimulere til nytenking og innovasjon i helsevesenet.
Utvikling av nye legemidler må sies å være en viktig del av slik medisinsk innovasjon, og det er forstemmende å se at norske myndigheter benytter et hull i patentlovgivingen til å hente ut kortsiktig fortjeneste. Dette har klar negativ konsekvens for innovativ industri som allerede er etablert i Norge, og er på sikt et meget alvorlig signal fra en nasjon som ønsker å bli ledende innen medisinsk nyskaping og bioteknologi.
Billigere legemidler
Når det kommer et nytt legemiddel, får oppfinner/produsent patentbeskyttelse for en gitt tidsperiode, typisk åtte-ti år fra legemiddelet når frem til pasientene. Denne perioden med enerett skal gi mulighet for å dekke inn utviklingskostnadene - typisk flere milliarder norske kroner - og deretter gi overskudd som grunnlag for ny forskning og utvikling.
Idet patentperioden er over, faller prisen dramatisk, blant annet fordi andre produsenter kan bruke oppfinnerens kokebok som grunnlag for sin egen fremstilling av kopiprodukter.
Dette er en ønsket mekanisme som sikrer at oppfinner motiveres for ny innovasjon og at befolkningen deretter - så snart som mulig - får tilgang på billigst mulige legemidler.
Smutthull
Norsk patentlov inneholdt imidlertid et hull frem til 1992 ved at man ikke kunne ta patent på selve legemidlet (produktet), bare på fremstillingsmåten.
Legemidlene som ble patentert rett før 1992 ble altså tilkjent en periode med enerett fra norske myndigheter, men nå mot slutten av perioden respekteres ikke lenger intensjonen. Man har nå begynt å la kopiprodusenter benytte smutthullet flere år tidligere enn opprinnelig tenkt. Det er nemlig slik at når kokeboken først er publisert, krever det mindre kompetanse og ikke minst mindre tid for å lage en ny og litt annerledes fremstillingsprosess.
Dermed kan kopipreparatet bringes til markedet før patentet har gått ut, og originalprodusentens inntjeningsmulighet reduseres dramatisk.
Fjerner arbeidsplasser…
Dette skjedde første gang for om lag to år siden. Da fikk ett av Norges største legemidler, alendronate, sin patenttid avkortet med fire-fem år - og med et beregnet tap for legemiddelprodusenten på over 100 millioner kroner pr. år.
Nå skjer dette igjen med et annet av de store legemidlene (atorvastatin), og igjen beløper gevinsten for staten, og tapet for produsent, seg til flere hundre millioner kroner. I begge tilfellene ledsages dette av tap av norske arbeidsplasser.
Etter lovverket er det lovlig å foreta disse grepene, men bruddet med intensjonen bak loven er så tydelig at det strider i alle fall mot min rettsoppfatning.
… og mister troverdighet
Jeg tror omkostningen med tap av myndighetenes troverdighet i et land som ønsker å satse på helseinnovasjon, kan vise seg å være langt dyrere, og det er vel tenkelig at dette har smitteeffekt også utover medisin og helse. Hvis norske myndigheter behandler helsepatenter på denne måten når det er utsikter for kortsiktig inntjening, hvordan behandles da andre innovasjoner fra norsk næringsliv i neste omgang?
Til sist kan nevnes at Finland - et land som har satset bevisst på innovasjon gjennom lengre tid - har hatt akkurat samme smutthull i loven som oss. Finske myndigheter har trukket den motsatte konklusjonen; vern av ideen bak patentlovgiving veier tyngst i et land som satser tungt på sin kunnskapsindustri.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/07