Hvorfor svartmale et helsevesen i verdensklasse?

Innlegg: Karl-Arne Johannessen, seniorrådgiver for Sykehuspartner HF og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

JEG ER nemlig helt enig med artikkelforfatterne: Norsk helsevesen er i verdensklasse. Men til forskjell fra MDG er jeg av den oppfatning at de siste 10–15 årenes helsepolitikk kanskje har bidratt til nettopp dette?

Ideen om helsevesenet som markedsstyrt industri er absurd, sies det. Helt enig, og det er vel derfor ingen politiske partier anser en slik modell som aktuell? Vi er mange pasienter som er enig i at vi ikke trenger måleinstrumentet PaRIS for å forstå at måneder på venteliste er ille. Men siden 2001 har alle helseministrene fokusert på reduksjon av ventetidene, og når disse for første gang er på under 65 dager, er vel ikke politikken bare feil?

Å TAKKE NEI. At vi måler oss i hjel og at unødvendig rapportering må elimineres, er det ingen tvil om. Utfordringen er at det er store forskjeller på kostnadsnivået i våre sykehus, så noe må måles. Er det ok for de som jobber på sykehus A, at sykehus B krever 20 prosent mer for samme jobben?

Som leder av en sykehusavdeling har man ansvar for alt som skjer, og myndighet må selvsagt følge ansvaret. Er ikke dette på plass, er det bare én løsning på det; å takke nei.

Heter det helsepolitikk?

ORGANISERING. Helsepersonell har ikke tid til å snakke med pasientene, sies det. Som sykehuslege har jeg mange ganger opplevd dette, men langt fra alltid, og ikke sjelden hadde vi selv bidratt til problemet med måten vi jobbet på. Å fremstille dette som allmenngyldig, blir derfor feil. Og jeg har ikke bare vært med på å skrive ut pasienter for tidlig, men også opplevd at pasienter blir liggende unødvendig lenge fordi planleggingen av utskriving var for dårlig.

Heter det helsepolitikk?

FLASKEHALSER. Gjennom et arbeid på 26 avdelinger med lange ventetider i Helse Sør-Øst, har vi erfart noe som omfattende internasjonal forskning viser; liten sammenheng mellom ventetider og ressurser.

Avdelingene er svært forskjellige, men uhensiktsmessig organisering hadde flere steder gitt flaskehalser og lavere kapasitet enn ressursene tilsa. Noen hadde også flere tusen pasienter med forfalte kontroller. Gis pasienten kontrolltime før hjemreise, reduseres dobbeltarbeid med å finne dem frem senere, og risikoen for at de glemmes, reduseres. Men dette går ikke fordi man ikke har arbeidsplaner for legene fire–seks måneder frem. Derfor får pasienten heller ikke kontroll hos samme lege, noe som ifølge legene sparer ressurser.

Umulig å få til? Noen har løst det.

LEDELSE. Vi har møtt ledere som med enkle innspill skaper tverrfaglig involvering av leger, sykepleiere og sekretærer for å kartlegge og fjerne flaskehalser og tidstyver de selv har skapt. Gjennom imponerende innsats er ventetider redusert fra 200–300 dager til under 50, og antallet forfalte kontroller med flere tusen. Nøkkelen har ikke vært mer penger, men ledelse og kultur-bygging kombinert med betydelig innsats for å komme á jour. Belønningen er bedre arbeidsvilkår når man får kontroll.

Legeforeningens forskningsinstitutt har vist at bare 55 prosent av legenes tid går til pasientbehandling. Jeg kjenner meg godt igjen i frustrasjonen når vi ikke får drive med pasienter, men blir den mindre av å ansette flere leger som brukes 55 prosent? Eller er løsningen å dokumentere årsaker, og bidra til å rydde opp?

Heter det helsepolitikk?

GENERALISERING. I forskning anses generalisering og ensidige tolkninger som risikosport. Vi har definitivt møtt miljøer med ressursmangel, og vi tror selvsagt ikke at ledelse kan løse alt. Vi generaliserer derfor ikke ut fra våre positive observasjoner. Men alle har kunnet gjøre noe.

Risikoen ved å vise frem flotte ledere som lykkes, tror jeg er liten. Og det er ganske mange der ute!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2017