Hva med ikke-rettighetspasientene?

Inge Krogstad, Ph.D. CoE Health Care SAS Institute Nordic
I NORGE har mennesker som faller inn under kategorien «ikke-rettighetspasienter», det vil si pasienter uten rett til nødvendig helsehjelp, økt de siste årene. Fra 2008 til 2012 er økningen på hele 13 prosent, og pasienter som må vente på behandling i mer enn ett år, er doblet.
Hvem er det egentlig som utgjør denne gruppen?
SUBJEKTIVE FAKTORER. Når vi ser på kriteriene for å gjennomføre en slik klassifisering, ser vi at det blant parametere som vurderes, finnes en rekke subjektive faktorer. I tillegg til diagnose og klinisk alvorsgrad blir det gjennomført en risikobedømming. I dette ligger blant annet en vurdering av behandlingens effekt, samt hvorvidt kostnadspådraget kan forsvares. Dette er i høyeste grad et subjektivt kriterium. Når summen av parametere gir en lav score, blir du klassifisert som pasient uten rett til nødvendig helsehjelp. Behandlingen blir ikke prioritert, og du vet lite om når du kan forvente å få behandling.
Det norske helsevesenet har tydelige uttalte mål om at både ventetid og fristbrudd skal reduseres frem mot 2014. Gitt konstante rammebetingelser, den samme produksjonskapasiteten og ingen endringer i pasientgrunnlaget, er dette imidlertid ikke mulig. Og den gordiske knuten forsterkes ytterligere gjennom at SSB forteller oss at den demografisk betingede behovsveksten bare vil øke i samme periode.
SAORDNET AKTIVITETSØKNING. Hva er medisinen for å stoppe den uheldige utviklingen? Det viktigste tiltaket er å få på plass en samordnet aktivitetsøkning mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder ikke bare kapasitet, men også kvalitet - blant annet gjennom å styrke de helsefaglige miljøene i kommunen og pasientrettet samarbeid mellom kommunene. Produksjonen må i større grad strømlinjeformes, blant annet gjennom å lukke tidstap og forbedre ressursutnyttelsen i offentlig og private virksomheter. 
En slik aktivitetsøkning må få konsekvenser for rammebetingelsene. Anslag viser at en aktivitetsøkning i størrelsesordenen tre-fem prosent er rimelig å anta. I dette ligger det både en demografisk betinget behovsvekst, og at det er behov for realvekst i aktivitetene i både helseforetakene og kommunene.
NØKKEL TIL GEVINST. For Helse-Norge vil en total aktivitetsøkning på tre-fem prosent representere mange årsverk. Spørsmålet er derfor hvordan vi skal klare å dekke dette inn. Har vi en tydelig strategi for rekruttering og spesialisering? Hvilke oppgaver kan automatiseres og effektiviseres? Hva bør konkurranseutsettes? Kan vi redusere omfanget av henvisninger til spesialisthelsetjenesten uten at det går utover pasientsikkerheten? Kan kommunene i større grad ta et økt ansvar for kontroll og oppfølging av pasientene? Og har vi de riktige insentivene for å optimalisere samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten?
Hvis vi gjennomfører den beskrevne aktivitetsøkningen, ligger det betydelige gevinster også på kostnadssiden. Dette gjelder både kostnader over offentlige budsjetter og kostnader for næringslivet.
Sykelønnskostnadene for staten ligger på mellom 40 og 45 milliarder kroner årlig, ifølge NHO. Næringslivet, og det offentliges tap i produksjon og forvaltning, anslås å være på rundt 47 milliarder kroner. Når vi samtidig vet at ikke-rettighetspasienter utgjør en vesentlig andel av langtidssykmeldte, viser et anslag fra vår side at staten og næringslivet kan spare i størrelsesordenen ti-femten milliarder kroner per år hvis ikke-rettighetspasienter fikk halvert ventetiden for behandling. 
PASIENTEN I SENTRUM. Vi er inne i et valgår, noe som kan bety at det er enklere å tale «ikke-rettighetspasienters» sak. Ute i Europa blåser en vind som kalles A Patient Centered Care. Dersom vi også får en slik dreining hos oss i Norge, vil det påvirke prosessen for hvordan pasienter vurderes med hensyn til helsehjelp.
Politikernes intensjon bak samhandlingsreformen var å sette et strategisk grep for å dempe kostnadsveksten og strømlinjeforme helsehjelpen. Vil Helse-Norge klare å snu pilene den riktige veien - og få ned helsekø og redusere ventetiden også for ikke-rettighetspasienter?
Hvordan vi møter en slik utvikling, gir gode muligheter for en vinn-vinnsituasjon for både ikke-rettighetspasienten og et hardt presset helsevesen.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2013