Familieterapi er nødvendig i psykisk helsevern

Kronikk: Lennart Lorås, professor ved Høgskulen på Vestlandet og VID Vitenskapelige Høgskole

«EN MANN STÅR og stirrer på bakken under en lyktestolpe. Noen forbipasserende spør om han leter etter noe. Ja, sier mannen. De ser sammen med han. Er du sikker på at du mistet det her, sier de etter en stund. Nei, jeg mistet det der borte, svarer mannen og peker bort i skyggene. Men, der kommer jeg aldri til å finne den så jeg leter her i lyset isteden, svarer mannen» (mindre omskriving av Karl Ove Knausgård; Morgenstjernen, 2020, s. 662–663).

PÅ FEIL STED. Dagens psykiske helsevern leter etter forklaringene til problemene på feil sted. De leter ikke lenger der vansker både oppstår og best kan løses, nemlig i møte med andre mennesker – og i det livet de lever og utsettes for. Letingen skjer isteden der lyset er sterkest. Der det er lettest å lete. Der det ikke er «støy» som forstyrrer letingen. Der kompleksitet er erstattet av reduksjonisme. En reduksjonisme som ofte kommer til uttrykk i form av overdrevent fokus på utredning og diagnostisering.

Familien, og de menneskene som betyr mest for individet, forbigås i stillhet.

EN FRIKJENNELSE? Det er stor økning i mennesker som gis psykiatriske diagnoser – til tross for at menneskets gener ikke har endret seg. Psykiske lidelser er stort sett et uttrykk for livet som treffer oss med enorm kraft. En slik kraft at vi tror vi skal gå under.

Ofte er lidelsesuttrykkene adekvate uttrykk for allmenne behov som ikke har blitt møtt, blitt møtt feil eller til feil tidspunkt. Uttrykk som sett fra utsiden er uforståelig, over grensen og vanskelige å forstå. Dette synliggjør et samfunnsmessig problem, hvor det å sette en diagnose gjerne ses på som en bekreftelse av at vanskene er påført «innenfra», med det resultat at både omgivelsene, behandlerne og samfunnet frikjennes.

KONSTRUKSJONER. I virkeligheten kokes de psykiatriske diagnosene ned til noen løst formulerte symptombeskrivelser med lite teoretisk og praktisk betydning. Psykiske lidelser er ikke objektive tilstander som kan avdekkes ved medisinsk diagnostikk. De er subjektive, flytende tilstander som oppstår i språket og gjennom våre relasjoner. Diagnoser er til syvende og sist stort sett konstruksjoner som gir mer eller mindre mening. De diagnostiske benevnelsene bør derfor gis mindre betydning og beskrivelsene bør komme i dens sted. Beskrivelser som bør innhentes og deles i samarbeid med de menneskene som er av størst betydning for individet. For de fleste er det familien.

Menneskesinnet utvikler seg ikke alene, men i samspill med våre relasjoner. Vi er relasjonelle vesener. For å forstå menneskers lidelsesuttrykk, må vi derfor også inkludere familie og viktige andre. Dessverre er familieterapeutisk kunnskap på vikende front i psykisk helsevern.

PÅ VIKENDE FRONT. Uansett om noen bærer med seg en større sårbarhet enn andre etter skader fra barndom eller voksenliv, eller en mer genetisk sårbarhet, blir lindringen best når det pågår et samarbeid med dem som står oss nærmest. De empatiske «andre». Likevel er forslagene til et bedret psykisk helsevern nesten ensbetydende med større grad av spesialisering, og da med vekt på utredningskompetanse.

Det er lett å være enig i at det trengs spesialister for å forstå menneskers kompleksitet. Men, det finnes en mengde former for spesialisering. Familieterapi er en av dem. En spesialitet psykisk helsevern i stor grad er avhengig av. En spesialitet som ikke er ivaretatt i for eksempel dagens psykologiutdanninger. En kompetanse som er på vikende front i psykisk helsevern.

GI PLASS! Psykisk helsevern kopierer somatikken på sviktende faglig grunnlag, og bruker uendelig mye tid på utredning og diagnostikk av vansker som søkes å identifiseres «i» individet. En tilnærming som utsetter og direkte hindrer utviklingen av en levende klient-/terapeut-relasjon. Tid som kunne ha vært brukt på relasjonelt arbeid med de menneskene som er av størst betydning for oss når vi har det vanskelig.

Vi trenger en utvidet forståelse av normalitetsbegrepet. Vi trenger et psykisk helsevern som beveger seg fra reduksjonisme til å anerkjenne kompleksitet. Vi trenger et psykisk helsevern som anerkjenner et bredere spekter av spesialistkunnskap. Vi trenger at familieterapeuters spesialistkunnskap om relasjoner, samspillsmønstre og kommunikasjons betydning for effektive hjelpetiltak gis den plassen det fortjener. Vi trenger familieterapeuter i psykisk helsevern.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 12/13-utgaven