Er Norge en sinke i sykehusutgifter?

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

NYLIG KOM EN ny rapport fra OECD om hvor mye penger Norge bruker på helsetjenester. I mediene ble det det fremstilt som om hovedkonklusjonen var at Norge, i motsetning til det mange trodde, ikke vinner medalje i verdensmesterskapet i pengebruk.

En mer detaljert lesing viser at svaret avhenger av hvordan man stiller spørsmålet – og at spørsmålet bare er første skritt mot et mye mer interessant tema: Det viktige er ikke hvor mye vi bruker, men hvordan vi bruker det og hva vi får igjen.

HVOR MYE? Hvert år bruker vi omtrent 60.000 kroner per innbygger på helsetjenester i Norge. Dette er tall hentet fra helseregnskapet hos SSB i 2015 og inkluderer alle former for helseutgifter; offentlig og privat, sykehus, tannlege, legemidler, fastleger, spesialister, radiologi og mye annet.

Først av alt er det viktig å legge merke til at det gir lite mening å spørre om dette i seg selv er mye eller lite. Dersom man får mye igjen, er det ingenting feil med å bruke mye penger. Vi bruker gjerne penger på ting vi ønsker. Vi bruker, for eksempel, over 23.000 kroner per innbygger på matvarer per år og over 5000 kroner på alkohol og tobakk. Den ene utgiftskategorien som er like stor som helseutgiftene, er bolig, lys og brensel, som ligger over 60.000 kroner per person per år. Dette er penger vi bruker fordi vi får noe igjen.

Like selvsagt som at det ikke er feil i seg selv å bruke mye penger på helse, er det også sant at vi ikke ønsker å bruke mye mer enn vi trenger. Hvis det er mulig å få mer for mindre, vil vi gjerne det. En medalje i verdensmesterskapet i ren pengebruk er ikke noe vi bør trakte etter.

HVORFOR? Selv om det ikke er mulig å si om vi bruker for mye eller for lite bare ved å sammenligne helseutgiftene, kan det være nyttig å se nærmere på tallene. Når det gjelder matvarene, velger vi selv hvor mye vi vil bruke og omsetningen vil da ligge rundt det vi som individer mener er riktig.

Helseutgiftene bestemmes ikke på samme måten direkte i markedet. Det er politikerne som vedtar hvor mye som skal brukes, og det er derfor ingen automatikk i at man ender opp med «riktig» sum i forhold til det befolkningen ønsker. En sammenligning med utgiftene i andre land kan avsløre om politikerne treffer med sine prioriteringer av sektoren, det vil si om Norge ligger omtrent på samme nivå som andre land det er naturlig å sammenligne seg med.

En eventuell mistanke om at vi bruker for lite eller mye, vil svekkes dersom det viser seg at vi bruker mer eller mindre enn de fleste andre.

BRUKER VI MINDRE? Dersom vi veksler om alle lands helseutgifter til dollar og sammenligner dette, ligger Norge i tetsjiktet når det gjelder utgifter. USA ligger på en klar førsteplass i helseutgifter, men Norge er blant de som bruker betydelig mer enn gjennomsnittet i vestlige land. Målt i rene kroner og øre, er det derfor riktig å si at vi brukere mer enn andre på helsetjenester.

Dersom vi derimot justerer for at vi har høy inntekt og høye priser, blir konklusjonen en annen. De 60.000 kronene vi bruker i Norge, utgjør omtrent ti prosent av inntektene våre, eller 11,6 prosent dersom vi bare ser på inntektene i Fastlands-Norge – oljeinntekter er da ikke inkludert. Dette er et omtrent på nivå med mange andre land.

Man kan så ta hensyn til priser. En dollar gir ikke like mange helsetjenester i ulike land og dette kan man justere for før man sammenligner. Hvis man tar med at Norge har betydelig høyere priser og lønninger enn andre land, faller vi ytterligere nedover på statistikken. Fra en topplassering hvis vi ser på utgiftene i kroner og øre, via en ganske gjennomsnittlig plassering dersom man sammenligner andelen av inntekten vi bruker på helse, ender vi på en plassering godt under snittet etter at vi justerer for prisnivået i Norge. Alle tre konklusjonene er sanne, og de vil være relevante i ulike sammenhenger.

SYKEHUSUTGIFTENE. OECD-rapporten inneholder en forbedring av tidligere sammenligninger fordi rapporten i større grad enn før klarer å sammenligne likt mot likt. De gjør dette ved å justerer regnskapstallene fra de ulike landene slik at tallene inneholder den samme typen utgifter. For eksempel har det tidligere vært et problem at landene i ulik grad har ført opp utgifter til psykiatri og sykehjem som helseutgifter. Dette er nå bedre.

Videre er det i rapporten foretatt en mer detaljert sammenligning av utgiftene til somatiske sykehustjenester og ikke bare de generelle helseutgiftene. Først viser de at Norge bruker nesten 30 prosent mer i kroner og øre på somatiske helsetjenester enn for eksempel Sverige. Men målt som en andel av alle helseutgiftene, bruker vi rundt en tredel av alle helsekronene på somatisk sykehusbehandling, og dette er omtrent det samme som i Tyskland, Nederland, Danmark. Men OECD sier også at de norske prisene er høye, faktisk rundt 40 prosent høyere enn i Danmark, og volumet av sykehustjenester etter prisjustering ligger derfor under flere av de andre landene.

OECD-rapporten gir et bedre bilde enn før, men til syvende og sist kan den ikke svare på det spørsmålet vi bør stille. Hvor mye penger vi skal bruke på helsetjenesten, handler ikke om hvor mye de bruker i andre land, men om hva vi selv ønsker å prioritere – og om hvor mye vi får for pengene i forhold til andre ting vi kan bruke ressursene på.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2017