En glemt diagnose?

Kronikk: Espen Glomsrød, osteopat DO MSc med egen klinikk i Halden

I DET INTERNASJONALE diagnosesystemet ICD 10 er koden M99.0 benevnt som «segmentell og somatisk dysfunksjon». Betegnelsen «somatisk dysfunksjon» har sitt opphav fra osteopatisk medisin og defineres slik: «Impaired or altered function of related components of the somatic (body framework) system; skeletal, arthrodial, and myofascial structures, and their related vascular, lymphatic, and neural element».

De fire diagnostiske kriteriene for en somatisk dysfunksjon er vevsforandringer, asymmetri, restriksjon av bevegelighet og palpasjonsømhet.

USPESIFIKKE PLAGER. Kriteriene bedømmes ved hjelp av palpasjon. Presis definisjon og klare kriterier for identifikasjon skiller somatisk dysfunksjon klart fra andre brukte betegnelser på lignende fenomener innen andre grener av manuell medisin, som leddlåsning, blokkering og subluksasjon.

Muskel- og skjelettplager utgjør en svært stor andel av helseutgiftene i Norge. Innen kategorien blir plagene ofte benevnt som uspesifikke. For eksempel angir Formi at mellom 80 og 90 prosent av korsryggplagene må betegnes som uspesifikke fordi det ikke foreligger noen påvisbar patoanatomisk årsak.

Det er på høy tid at den somatiske dysfunksjon blir løftet frem som en betydelig faktor for å bidra til forklaringsmodeller for smerte og redusert funksjon i muskel- og skjelettsystemet.

LAV PRESISJON. Noen vil hevde at dette dreier seg om et ikke-eksisterende fenomen fordi studier ofte viser dårlig inter- og intrareliabilitet for palpatoriske funn. Manglende reliabilitet ved test sier imidlertid ikke nødvendigvis noe om eksistensen av fenomenet. Det avgjørende er om man på individnivå kan knytte den somatiske dysfunksjonen til pasientens aktuelle plage, hvilket er mulig ved bruk av eksperimentelle studier med «single subject» eller «multicrossover»- design. Dette kan enkelt utføres i klinikken under behandlingen av pasienten.

I denne sammenheng må vi flytte fokuset fra populasjon til individ, altså den aktuelle pasient. Studier med parallellgruppe-design, som er det mest vanlige innen eksperimentell forskning innen muskel- og skjelettplager, lider av store metodiske problemer fordi resultatet i beste fall kun gjelder for populasjonen. I forhold til slike plager med mange ukjente faktorer er det svært lite sannsynlig at resultatet har særlig gyldighet på individnivå. Presisjonen blir lav, og gir oss kun generelle råd, som for eksempel at det er bra å bevege seg når man har vondt i ryggen.

En trent terapeut skal være i stand til å avdekke den – eller de viktigste – somatiske dysfunksjonene, det vil si den eller dem som har mest innvirkning på pasientens aktuelle plager. En korreksjon av en slik somatisk dysfunksjon skal umiddelbart gi en betydelig bedring i pasientens aktuelle plage, uavhengig av hvor lenge den har bestått.

BETYDELIG BEDRING. Ett eksempel på et «single subject»-eksperiment som lett kan utføres i klinikk, kan være som følger: En pasient med diagnosen kronisk supraspinatus tendinose har en aktiv abduksjon til 70 grader i skulderen. Bevegelsen stoppes av smerte i skulderen. Bevegelsen testes tre–fire ganger med kort mellomrom for å danne seg et bilde av baseline, la oss si at utslaget ligger mellom 65 og 75 grader på disse målingene. Behandleren har ved undersøkelsen funnet indikasjon for at en somatisk dysfunksjon på costa 2 på samme side er den viktigste somatiske dysfunksjonen i forhold til å påvirke abduksjonen i skulderen. Funnet kommuniseres ikke til pasienten, og kan eventuelt lett skjules ved å gi andre områder stor oppmerksomhet under undersøkelsen.

Behandleren utfører en «sham»-behandling av en struktur der det ikke er en somatisk dysfunksjon, for eksempel et nivå i nakken. Ingen endring av aktiv abduksjon vil observeres. Deretter utføres en reell korreksjon av costa 2, hvilken type teknikk som brukes, er uvesentlig så lenge man oppnår normalisering av dysfunksjonen. En betydelig bedring i aktiv abduksjon kan umiddelbart observeres.

VERDIFULLT. Varianter av denne typen enkle eksperimentelle studier på individnivå er av svært stor verdi for å underbygge eksistensen av somatiske dysfunksjoner. Samtidig kan de vise hvilken viktig faktor den somatiske dysfunksjon kan være hos pasienter med såkalte uspesifikke plager. Eksperimentell forskning med single subject design egner seg også godt til å belyse hvordan kroppens ulike deler påvirker hverandre, også i forhold til feilfunksjon og smerter.

Dagens Medisin (15/2015) publiserte fastlege Gisle Roksunds meget velformulerte og tankevekkende innlegg om kunnskapsbasert praksis, der han stilte spørsmål om troverdigheten til den forskningen som foregår innen medisin. La dette være et utgangspunkt for også å se på muskel- og skjelettplagene med friske øyne, både i forhold til forklaringsmodeller og forskningsmetoder.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2016