Det brenner et blått lys for fastlegeordningen
Koronapandemien vil gå over, men det brenner et blått lys for fastlegeordningen. Regjeringen kan ikke vente til 2022-budsjettet hvis vi skal nå målet om snarlig stabilisering og styrket fastlegerekruttering.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Kronikk: Nils Kristian Klev, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Røyken og leder av Allmennlegeforeningen
PARALLELT MED pandemien har vi en eskalerende fastlegekrise, og situasjonen ser på ingen måte lys ut. VG konstaterte fastlegekrise allerede den 31. august 2017, og siden da har situasjonen bare forverret seg. Dersom vi kun ser på de to siste årene, har antallet fastlegelister uten fast lege økt fra 111 til 186, og det er nå, ifølge de månedlige oversiktene fra Helseøkonomiforvaltningen (Helfo), hele 108207 pasienter som ikke har noe fastlege, en nesten dobling på to år. 116 kommuner har nå lister uten fastlege, mens det for to år siden var 76 kommuner.
Stadig flere kommuner, nå også i sentrale strøk, oppgir store utfordringer med å få rekruttert fastleger inn, og samtidig vet vi at flere erfarne leger er på vei ut.
UTEN KRAFT OG TEMPO. Ved lanseringen av Handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020–2024 den 11. mai i fjor, understreket helseminister Bent Høie (H) behovet for raskt å sikre stabilisering av – og rekruttering til – fastlegeordningen. Han var tydelig på at dette skulle ha hovedfokus i første del av planperioden, og at regjeringen ville følge utviklingen nøye og foreta nødvendige korreksjoner underveis.
Allmennlegene var allerede da tydelige på at selv om mange av tiltakene i planen er gode, var planen uten tilstrekkelig kraft og tempo til å raskt nok å kunne snu den negative utviklingen. De første økonomiske tiltakene i planen ble innført 1. mai i fjor. Som tallene i innledningen viser, har tiltakene så langt ikke hatt stabiliserende eller tilstrekkelig rekrutterende effekt.
UTDATERT MODELL. Det er mange årsaker til krisen i fastlegeordningen, men én av hovedutfordringene er at hovedmodellen, næringsdrift, ikke lenger oppleves som attraktiv. Ordningen er underfinansiert, noe også evalueringen av fastlegeordningen fastslo. Inntjeningsmulighetene står ikke i forhold til risikoen det er å være selvstendig næringsdrivende – og den arbeidsmengden som kreves for å få en inntekt sammenlignbar med nivået i spesialisthelsetjenesten.
Vi opplever derfor at erfarne kolleger slutter og unge leger kvier seg for å bli næringsdrivende fastleger.
Også kommuner i sentrale strøk oppgir nå store utfordringer med å få rekruttert fastleger inn, samtidig som flere erfarne leger er på vei ut. Og bruken av fastlønn har økt fordi næringsmodellen ikke oppleves attraktiv nok
ANTIREKRUTTERENDE. Det er bred enighet om at innføringen av fastlegeordningen var en stor suksess. Ordningen ga bedre pasienttilfredshet, bedre stabilitet i legedekningen og bedre rekruttering av leger enn man hadde opplevd tidligere. Hovedmodellen med næringsdrift ble ved innføringen opplevd som attraktiv, og fra at cirka 50 prosent av legene hadde vært ansatt, økte andelen av næringsdrivende til nærmere 90 prosent. Økonomien i ordningen har vært strengt regulert, og fastlegene kan ikke ta betalt utover det som er regulert i normaltariffen.
Med årene har arbeidsoppgavene økt, og det har blitt stadig lengre arbeidsdager uten at inntjeningen har økt tilsvarende. Dagens rammebetingelser og underfinansiering gjør at det ikke lenger oppleves attraktivt å være næringsdrivende. Det er ikke lenger mulig med en «normal arbeidstid» hvis det skal bære seg økonomisk. Arbeidstidsbelastningen for næringsdrivende fastleger har blitt for stor og er direkte antirekrutterende.
OVER TIL FASTLØNN. Det er kommunene som har ansvaret for at innbyggerne har en tilgjengelig fastlegetjeneste. Når den statlige og næringsdriftsbaserte finansieringsmodellen ikke lenger klarer å rekruttere, må kommunene finne andre løsninger. Flere kommuner har iverksatt ekstra stabiliserings- og rekrutteringstiltak, og flere andre planlegger å gjøre det, men det koster. Bruken av fastlønn for å tiltrekke seg nye fastleger, har økt fordi næringsmodellen ikke oppleves attraktiv nok. Kommunene oppgir at dette gir en betydelig merkostnad på opptil en én million kroner per lege per år, men for mange kommuner fremstår dette likevel som langt billigere og mer forutsigbart enn å benytte enda dyrere vikarordninger.
Hovedmodellen, basert på næringsdrift, er ansett som den mest effektive og lønnsomme driftsformen samfunnsøkonomisk: Det er også kjent at fastlønn, som er betydelig dyrere, ikke gir noen økt produktivitet. Samlet sett vil derfor en styrking av finansieringen av næringsdrift opp til et nivå som gjør den attraktiv, slik situasjonen var ved innføringen av fastlegeordningen, være langt billigere og gi en høyere produktivitet enn om alle fastleger skulle over på fastlønn.
DET HASTER! Vårt anslag er at det vil trengs tre ganger det beløpet regjeringen har satt av i planperioden – for å oppfylle handlingsplanens intensjoner om både stabilisering, økt rekruttering og en videreutvikling av tjenesten, men det haster med å få på plass kraftfulle nok stabiliseringstiltak. Flere pasienter står nå uten fastlege enn da handlingsplanen ble lagt frem.
Statsbudsjettet for 2021 inneholdt ingen styrkning av fastlegeordningen, kun en videreføring av tiltakene som ble innført i mai i fjor. Skal regjeringen klare å nå målet om snarlig stabilisering og styrket rekruttering, må det komme ytterligere tiltak nå. Det kan ikke vente til 2022-budsjettet.
Det brenner et blått lys for fastlegeordningen.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 04-utgaven
