Bestillerkompetanse for helsetjenester

Arild Stapnes Johnsen, teknologinteressert forsikringsrådgiver, spesialist på helseforsikring
ER ALLE LEGER og sykehus like gode, eller finnes det forskjeller? Spørsmålet ble aktualisert etter at to av våre fremste prostatakirurger uttalte at de ville ha valgt utlandet for en eventuell behandling av sin spesialitet - dersom de hadde hatt ressurser. Det er et tankekors at straks man bringer begrepet «valgfrihet» inn i helsebehandling, sier vi at det kun er de «rike» som kan velge. Det er å avlede en viktig debatt.
Ressurser assosieres med penger. Kunnskap er en vel så viktig ressurs. Kunnskap om behandlingsmetoder, utstyr, ventetid, dokumenterte resultater og frekvens kan være ganske avgjørende for helbred. Å ha ansatte med god kunnskap om marked, produkter, priser, kvalitet og leveringstid, har stor betydning for enhver bedrift som kjøper varer og tjenester.
VALGFRIHET? Samhandlingsreformen er i gang. Nå skal over 400 kommuner ut på helsemarkedet for å bestille tjenester innen mange felt. Mange av tjenestene yter kommunen selv, mens andre må kjøpes.
Hvilken valgfrihet har kommunene? Er det slik at kommunene må bestille gjennom et helsemonopol, eller vil det være mulig å velge ulike leverandører for ulike tjenester? Finnes det regler for hvilke typer tjenester en kommune kan bestille gjennom private aktører og hvilke man må kjøpe fra helseregionen, jamfør kommunal medfinansiering?
KOMPETANSEKRAV. Hvilke kompetansekrav stilles til kommunens helsefaglige bestiller?
Ifølge HSH-reiseliv (web-arkiv fra 2010) «formidler reisebyråene i Norge cirka 65 prosent av flyselskapenes seteproduksjon, og er de reisendes beste garanti for at konkurransen mellom flyselskapene skal holdes ved like». Forretningsreisebyråene omsatte rundt 30 milliarder kroner i året.
Reisebyråene har utviklet en bestillerkompetanse og tilbudsoversikt som gir kundene trygghet på at de får valuta for pengene når de velger en reise. Når så mange bruker et reisebyrå til å bestille et så enkelt produkt som en flyreise, bør flere vurdere å bruke et profesjonelt «byrå» ved et behandlingsløp. Ikke minst for å ivareta egne pasientrettigheter - og for å få best mulig kvalitet og leveringstid.
BESTILLERKOMPETANSE. For noen år siden helseforsikret en kommune samtlige innbyggere. Fra man kom fra fødestuen til man fikk sitt siste stell, hadde innbyggerne definerte og avklarte rammer å forholde seg til. På kommunens hjemmeside kunne man den gang lese at «i april ble 34 innbyggere hjulpet. Seks av dem i yrkesaktiv alder var sykmeldt. Disse sparte 565 døgn i forespeilet ventetid». På denne tiden utgjorde dette nesten én million kroner i redusert sykefravær.
Gjennom helseforsikringen fikk kommunen lokale medarbeidere med helsefaglig bestillerkompetanse. Denne forsikringen ble ikke fornyet av politiske årsaker fra sentralt hold. I stedet ble det opprettet og bevilget statlige midler til pasienthjelper for fire nabokommuner i området. I en pressemelding fra HO-dep, nr 87-2007, het det at «Prosjekt pasienthjelp har spart over 60 års ventetid». Her brukte man lokale personer med helsefaglig bestillerkompetanse.
PASIENTHJELPERE. Noen helseregioner tilbyr nå tjenesten pasienthjelpere, som hjelper pasienter og pårørende å orientere seg i sykehussystemet. I tillegg finnes kreftkoordinatorer i enkelte kommuner. Dette viser at det offentlige allerede har sett et behov for «medisinske rådgivere» innenfor det komplekse helsesystemet. Men hvorfor blir det ikke videreutviklet og systematisert?
Norge har cirka 160 kommuner med færre enn 3000 innbyggere. Hvordan organiseres disse med tanke på bestillerkompetanse og samhandling?
«Benchmarking» vil bli vanlig for helsetjenester. Kvalitet må dokumenteres i forhold til de ulike tilbydere. Dette er ikke uten videre tilgjengelig for lekfolk og må gjennomføres av institusjoner som har kompetanse og integritet til å stille de riktige spørsmålene og tolke tilgjengelige data. I tillegg må informasjonen gjøres tilgjengelig for brukere på en forståelig måte. Fritt sykehusvalg ser ut til å være langt unna et godt nok nivå.
HJEM TIL PASIENTEN. Folk vil ha tilgang til helsetjenester uansett hvor man befinner seg. Det betyr at viktige ting i sykehistorien må være tilgjengelig hvor som helst, og når som helst, for at behandling og diagnostikk skal bli så god som mulig.
Velferdsteknologi vil bringe legespesialistene hjem til pasientene, slik vi eksempelvis har sett med kols-kofferten. Desentralisering gjennom teknologi blir viktig for mange kommuner som nå får ansvar for flere typer spesialisttjenester. Kommuner kan etter hvert velge leverandører som tilbyr flere typer helsetjenester helt hjem til pasienten. Hvor legen befinner seg, vil være av mindre betydning.
Vi vil ha veivisere som finner fram i jungelen av helsetjenester for spesifikke problemer - tilretteleggere som sørger for kvalitet og logistikk ved behandlingsløp som krever samhandling mellom flere behandlere/institusjoner. 
God og tilgjengelig helsefaglig bestillerkompetanse blir en etterspurt ressurs. En ressurs som følger pasienten før, under og etter behandling.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2012