De «gales» forsvarer

– Den psykiske helsevernloven har ført til mye bra for mange, men de som er aller sykest har fått det enda vanskeligere. Noen mennesker defineres som syke nok for tvangsinnleggelse, men slippes ut etter noen få dager når tilstanden er bedre. Noen få dager!
– Det sier seg selv at det gjerne tar flere uker å foreta en skikkelig utredning, og flere måneder for å få gode resultater av behandling. Jeg har snakket med flinke behandlere som begynner å miste håpet når de ikke ser bedring på tre-fire måneder, men jeg vet nå at gode resultater kan kreve tre–fire år. På Gaustad hadde vi som innstilling at «ingen pasienter er for vanskelige for oss» – og at alle kan få behandling som hjelper dem videre til neste nivå i behandlingssystemet, forteller rettspsykiater Randi Rosenqvist.
Hvit engel
I en brun kontorbygning rett bak Tinghuset i Oslo ligger kontoret til kvinnen som regnes som en av landets mest erfarne rettspsykiatere. For å ta heisen opp i etasjene, trenger du invitasjon eller eget nøkkelkort, men inne på kontoret er det lite som minner om streng justis og farlige sikringsfanger. Helt til vi får øye på Rosen-qvists personlige vri på fru Justitia.
– Kan jeg ikke få lov til å ta den med på bildet? Rosenqvist løfter opp en figur av en naken kvinne med gylne englevinger og lærhatt. Engel og eksosrype i massivt porselen.
– Er den ikke fin? Jeg oppdaget den i et butikkvindu i Paris og løp inn for å forklare hva jeg syntes om den:
– Elle est formidable! Så ble den min, forteller Rosenqvist fornøyd.
Det har nå gått over 30 år siden hun fikk sin første jobb med farlige sikringsfanger, men fortsatt er hun ikke sikker på om hun egentlig er kvalifisert nok til jobben.
Dyssosial personlighet
– Mange tenker nok på rettspsykiatri når de hører om alvorlige forbrytelser. Holdningen er at «for å gjøre noe så sprøtt, må man jo være gæren». Jeg er derimot usikker på om vår yrkesgruppe brukes for mye i rettssalen, sier Randi Rosenqvist.
Rettspsykiateren mener ikke at jobben hennes er overflødig. Men hva skjer i de tilfellene hvor det blir foretatt en rettspsykiatrisk vurdering som ikke fører til noen rettslige konsekvenser?
– Det er jo ikke akkurat hyggelig å høre i åpen rett at du har en dyssosial personlighetsforstyrrelse, og i de fleste saker har ikke dette engang strafferettslige konsekvenser. Det er en risiko for at vi blir brukt i flere saker enn det som er ønskelig. På den annen side må vi jo ikke unngå å utrede dem som virkelig trenger det, sier Rosenqvist.
To samtaler
Som leder av Den rettsmedisinske kommisjon er det Rosenqvist som til sist evaluerer rettpsykiatriske vurderinger og godkjenner avgitte erklæringer. Hun synes ikke at det burde holde med én enkelt samtale når det er snakk om store konsekvenser for den tiltalte.
– Standarden bør være to rettspsykiatere som hver har to samtaler med pasienten. Det er ikke det at jeg tror den første samtalen gir feil konklusjon, men det bør finnes en mulighet til å kvalitetssikre diagnosen. Når vi bruker to apparater til å teste promille, kan vi vel bruke to psykiatere til en utredning? spør Rosenqvist.
Anstendig oppførsel
Hun lener seg frem over bordet og fortsetter:
– I tillegg handler dette om å oppføre seg anstendig. Observanden skal få en mulighet til å tenke seg om og få sjansen til å tilføye noe viktig i den andre samtalen. Dette handler rett og slett om vanlig dannelse, mener Rosenqvist.
Så forteller hun historien om psykiateren som kommer på uanmeldt besøk på cella. Kjæresten som er på besøk, blir bedt om å gå fordi det nå er på tide med psykiatrisk evaluering.
– Er noen overrasket når rapporten senere viser at den innsatte virket fiendtlig og negativ til å bli undersøkt? Pasienter eller innsatte må behandles med respekt og med hensyn til de begrensningene og utfordringene de har. Mange får ikke den behandlingen de fortjener og sendes bare videre i systemet hvis de blir vanskelige. Jeg har sett journaler fra psykiatriske sykehus som ser ut som rene reisebeskrivelser, forteller psykiateren.
Brudden brøk
En viktig del av jobben til rettspsykiateren skjer på juristenes arena. Der hvor jussen krever klare svar, vil medisinen ofte gi ikke målbare vurderinger. Og når aktor krever et klart ja eller nei, kan det for mange leger og psykiatere føles som om man har kommet til en fremmed verden.
– Avstanden mellom medisin og jus kan være overraskende stor. Derfor er dette skillet også så spennende. Noe av det morsomste jeg vet, er å undervise jurister i medisinske spørsmål eller forklare medisinere hvordan jussen fungerer. Dette er rett og slett to forskjellige måter å generere sannhet på.
– Da jeg var yngre, likte jeg å erte jurister som syntes arverett var så vanskelig. De hadde jo ikke naturvitenskaplig bakgrunn og klarte ikke å regne med brudden brøk. Men det er jo ikke bare juristenes problem, det finnes også mange medisinere som ikke forstår at deres oppfatning ikke er åpenbar for andre. Juristenes «rimelige tvil» er en metafor for en magefølelse, mens medisinens p-verdier verken er forståelige eller nyttige for retten. Hvordan kan de to målebegrepene oversettes slik at begge parter forstår hva den andre mener, spør Rosenqvist.  
30 års erfaring
Den profesjonelle karrieren til Randi Rosenqvist startet med et engasjement ved politiets psykiatriske observasjonsavdeling på Ullevål i 1976. Den unge legen som egentlig ønsket seg jobben på grunn av muligheten for et billig kommunalt huslån, ble overrasket over hvor interessant arbeidet var. Hun ble også forbløffet over at «en pen dame fra Oslo vest» kunne få så god kontakt med de såkalt farlige pasientene.
Deretter fulgte stillinger ved Helsedirektoratet, Lovisenberg og Gaustad, hvor hun ble overlege ved regional sikkerhetsavdeling. I 1983 ble hun valgt inn som varamedlem i Den rettsmedisinske kommisjon. Selv mistenker Rosenqvist at hun fikk dette vervet på kvinnekvotering, men hun ble etter hvert leder for psykiatrisk gruppe, og deretter leder for hele kommisjonen i 2003.
– Med en slik karriere – blir det da tid til hobbyer som mann eller barn?
– Jeg må nok svare nei på begge deler, smiler Rosenqvist.
Så tenker hun seg om i ett sekund:
– Men du kan godt skrive at jeg har hatt kjæresteforhold som begge involverte har hatt stor glede av! 
Tror på «Gjøkeredet»
– Egentlig hadde jeg tenkt å bli hudlege. Men så fikk jeg en stilling som legekonsulent og deretter som konstituert assisterende overlege ved Helsedirektoratets kontor for psykiatri. Så sprakk Reitgjerdet-saken – og jeg var solgt. Jeg var jo ennå ikke  fylt 30 år, og det var blitt svært viktig for meg at disse pasientene skulle få en bedre behandling.
Avsløringen av forholdene på Reitgjerdet viste at pasienter ble utsatt for unødig tvang og dårlig behandling. Rosenqvist tror at holdningene til «de gale» dessverre ikke har forandret seg så mye på de snart 30 årene som har gått, selv om forståelsen av mindre alvorlige psykiske problemer har blitt bedre.
– Fortsatt er holdningen til de aller sykeste nokså tabloidpreget, og avisoppslagene gjør det heller ikke noe lettere å være psykisk syk. Også i dag finnes det en del mennesker som er tilhenger av å låse døren og kaste nøkkelen, eller som tror at «Gjøkeredet» og «Hannibal Lecter» er en slags dokumentarisk beskrivelse.
Forsvarer de svakeste
– I virkeligheten eksisterer det nesten ikke så avvikende psykopater i Norge, og gudskjelov for det. Allikevel er det en del politikere som reagerer på at «utilregnelige drapsmenn» en dag slippes fri og kan gå fritt på Karl Johan. Jeg trenger jo ikke fortelle hvilket parti de kommer fra, men jeg må innrømme at jeg er en smule skuffet over holdningene i Høyre, som jeg har trodd var et forstandig parti. Poenget er jo at når de er forsvarlig utredet og har fått behandling som er vellykket, da bør de da absolutt kunne spasere på Karl Johan?
Ifølge rettpsykiateren er det med psykisk syke som i andre svake grupper – de som har det aller verst får også dårligst oppfølging. Mange av de sakene som ender opp på avissidene, handler om mennesker som ikke har fått den hjelpen de burde ha hatt før de ble volds- eller drapsmenn.
– Interessegrupper og pårørendeorganisasjoner gjør mye bra arbeid for mange, men også her faller de aller sykeste ofte utenfor. De kommer først i fokus når de har begått et drap eller annen alvorlig kriminalitet. Til tross for dette er jeg ikke redd. Jeg har egentlig alltid likt pasientene og brydd meg om hvordan det går med dem. Derfor blir jeg glad når vi får til små ting, som at de kan reise hjem til foreldrene på besøk. Da tenker jeg at vi kanskje har klart å hjelpe dem til en reell mulighet til å klare seg, sier Rosenqvist.

Randi Rosenqvist

Født: 25. mai 1951 i Chicago. Vokste opp i Trondheim og Oslo og fullførte artium ved Hegdehaugen Gymnas i 1969.
Utdanning: Legestudier i Kiel, Tyskland med eksamen i 1975. Spesialisering i psykiatri 1987
Erfaring: Ullevål, «avdeling 16» i 1976, Helsedirektoratet, kontor for psykiatri (1979–80), Psykiatrisk institutt NAVF (1982–84), Lovisenberg sykehus (1985–87), Regional sikkerhetsavdeling Gaustad 1987–2002).
Verv: Hun ble oppnevnt som varamedlem i Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe i 1983, har vært medlem av psykiatrisk gruppe siden 1989 og leder for gruppen fra 1998. Leder for hele kommisjonen fra 2003.
Forfatterskap: Forfatter av «Retts-psykiatri i praksis» 2004 og flere artikler om rettspsykiatri.

Temanummer Psykiatri, Dagens Medisin 30/07