Brukervennlig digitalisering av helsetjenesten?

PREMISSET I RAPPORTEN til Helsepersonellkommisjonen er tydelig: Helsepersonell er knapphetsfaktoren i tjenesten, og omfattende tiltak må iverksettes for å sikre at vi benytter kompetanse best mulig.

Men hvordan kan tiden frigjøres slik at helsepersonellet kan hjelpe flere pasienter enn i dag?

Digitalisering har et eget kapittel i kommisjonens rapport, men har fått lite oppmerksomhet i mediene – så langt.

PERSONELLUTFORDRINGENE: Kommisjonen sier dette: «Teknologiutviklingen så langt har i hovedsak vært benyttet for å gi bedre og mer treffsikre tjenester. Det er foreløpig få eksempler på teknologiutvikling som har rettet seg mot å effektivisere tjenestene, i betydningen å redusere arbeidskraftsbehovet. Snarere tvert imot har teknologiske nyvinninger ofte ført til økt arbeidskraftsbehov som følge av tre forhold; 1) at brukergrensesnittet i løsningen er ineffektivt og medfører økt ressursbruk fra personellet, 2) at det berørte personellet ikke har hatt digital eller teknisk kompetanse til å ta teknologien i bruk, og 3) at teknologien i seg selv har åpnet for mer og bedre pasientbehandling som i sin tur har krevd mer arbeidskraft.

Helsepersonellkommisjonens anbefaling, i lys av de utfordringene innen personellkapasitet som helse- og omsorgstjenestene står overfor, er å legge til grunn at teknologiske og digitale løsninger som vurderes innført, fører til besparelser knyttet til personellbehov og til færre ansatte. En alternativ tilnærming til dette er at arbeidskraft som frigjøres av teknologi, blir satt til oppgaver som ellers ikke ville ha vært gjort, altså til økt omfang og større utbredelse av tjenestene».

ER DETTE MULIG? Kan digitalisering faktisk benyttes til å avlaste helsepersonell -og frigjøre tid til andre oppgaver det er behov for? Tja, så langt synes det vanskelig. Ser man på digitaliseringen av sektoren de siste femten årene, har det vært innført en rekke digitale løsninger som har bidratt til det motsatte: Redusert effektiviteten – og i tillegg hatt uklare positive virkninger for kvalitet og omfang tjenester. Å erkjenne at redusert effektivitet er en vesentlig risiko ved digitaliseringsprosjekter, er et skritt på veien for å unngå at det skjer igjen.

Alt helsepersonell trenger IKT-verktøy som gir høy nytte med lav kostnad. I dag oppleves ikke kost-/nytteregnskapet tilstrekkelig balansert: Det er for lite nytte i forhold til kost. Og kost, for klinikere, er tid brukt. Det er så mye man kan gjøre i helsevesenet, og så lite man får gjort. To minutter tapt er et spørsmål mindre besvart. Kanskje er det akkurat dette svaret som gir pasienten tilstrekkelig trygghet og trøst? Er det best for pasienten at kirurgen bruker fem minutter til å svi noen små kapillærblødninger i operasjonssåret før lukking, eller er det best at hun bruker fem minutter mer på å dokumentere legemiddelordinasjoner elektronisk i stedet for på papir?

RASKERE – OG TRYGGERE? I dag har vi fått nytte av elektronisk pasientjournal (EPJ), men med ganske stor kost. Hvorfor har dette blitt sånn? Og hvordan får vi mer nytte?

Det sentrale er at løsninger som innføres, faktisk bidrar til raskere, bedre og tryggere tjenester, og at de ikke utløser merarbeid og ineffektive prosesser andre steder. Det handler om hvorfor vi digitaliserer, hvordan vi involverer – og hvorvidt vi forbedrer.

I helsetjenesten ønsker vi å yte bedre og mer kostnadseffektiv helsehjelp. Dersom IKT skal hjelpe oss med det, må vi ha oppmerksomhet på de kliniske målene vi ønsker å oppnå, ikke på teknologien i seg selv. Jo tydeligere fokus vi har på den kliniske nytten, desto lettere blir det å nå disse målene. Da drar vi i samme retning.

SUKSESSKRITERIER. Så hva skal vi ta med oss når vi fremover skal utvikle og iverksette brukervennlige IKT-prosjekter? Legeforeningens IT-utvalg har utarbeidet en liste som peker på viktige faktorer som må ligge til grunn. Her er noen av dem:

• Ikke forenkle det som må være komplekst – verktøy må være ulike. Helsevirksomheter består av ulike yrkesgrupper, spesialiteter og fag som har både like og ulike behov for IT-løsninger. En øyelege trenger andre løsninger enn en psykiater.
• Undervurder ikke hverdagen - det skal mer til enn IT-endringer for å oppnå gevinster. En enhetstilgang til ressurser vil sette føringer for hvordan dagens oppgaver fordeles. Ressursene er stort sett begrensede, og det begrenser muligheter for endring. Slike barrierer må avklares og løses før man kan forvente endring i arbeidsprosesser.
• Ikke flytt sekretærenes oppgaver til legene – vær enige om oppgaveoverføring. Oppgaveforskyving kan lett oppstå ved forsøk på gevinstrealisering. I felles journalsystemer vil det være store muligheter for oppgaveforskyving som skaper skjevbelastning, frustrasjon og misnøye. Totalbelastningen i en ansatts oppgaver må anerkjennes når arbeidsprosesser vurderes justert.
• Systemet skal tilpasses hverdagen, ikke omvendt. Utgangspunktet for endring må være å forstå dagens arbeidsprosesser og støtte dem bedre. Journalsystemets begrensninger må ikke være førende for hvordan man driver pasientbehandling.
• Berettiget kritikk må tas på alvor. Uønskede effekter må undersøkes og følges opp. Der helsepersonell identifiserer problemer, må dette tas på alvor. Det må finnes et apparat som raskt løser kritiske problemer og følger opp fortløpende.
• Faglig ledelse skjer ikke gjennom et IKT-system. Selv om systemet kan gi kunnskapsstøtte og beslutningsstøtte, er dette ikke en erstatning for god lokal, faglig ledelse. Harde stopp, advarsler og krav til dokumentasjon kan virke mot sin hensikt.
• En bagatell gjort femti ganger blir ingen bagatell for den som skal gjøre det. Enhver ekstra pålogging, hvert ekstra klikk, hvert ekstra sekunds ventetid på IKT-systemet vil stjele av tid med pasienten. Tiden til pasientarbeid er synkende, og digitalisering er av mange oppfattet som problemet, ikke løsningen.
• Se, prøv og endre løsningen før innføring! Underveis i konfigurering må man prøve ut om løsningen har en kvalitet som oppfyller primærformålet. Hvis ikke må den forkastes eller bygges om.
• Tenk samarbeid og pass på helheten! Helsehjelp er et tverrfaglig samarbeid mellom organisasjoner og profesjoner. Det hjelper ikke om en løsning er god for én helsepersonellgruppe, dersom den er uegnet for andre eller ikke kan snakke med andre løsninger.
• Ingen skam å snu. Alle kan ta feil, særlig i komplekse IKT-prosjekter. Det er bedre å utsette innføring av et system enn å kaste helsetjenesten ut i kaos, redusert kapasitet og frustrasjon med fare for pasientsikkerhet, kvalitet og tap av tillit.
• Tenk dataminimering! Ikke pålegg innsamling og dokumentasjon av data man ikke trenger, ikke kan stole på – eller ikke vet hva man skal bruke til. Hvert datapunkt som samles inn, tar tid fra pasientens korte tid med legen.

Vi behøver et brukervennlighetsløft. Et sterkt fokus på bedre brukervennlighet, dokumentasjonsreduksjon og dataminimering kan være et forsøk verdt. Da kan vi få mindre tid foran dataen og mer tid med pasienten.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven