Fastlegene har fått nok. Hvem sitter på løsningen?

Den varige løsningen for fastlegeordningen finnes i sårt tiltrengt politisk prioritering i hva helsevesenet skal gjøre mindre av.

Det finnes ikke grenser for hvor mye penger Norge kunne brukt på helsevesenet. Det var aldri intensjonen, men med mantraet om «pasientens helsevesen» er det nok en del av befolkningen som også tror at tilgangen på helsehjelp skal være ubegrenset.

Vi som jobber i helsevesenet ønsker gode helsetjenester. Ikke bare fordi det angår pasientene våre, men fordi både vi, våre familier og venner også blir syke. Helsearbeidere vet bedre enn de fleste at helsevesenet ikke har tilgang på ubegrensede ressurser. Befolkningen vil ha gode skoler, politi, brannvesen, veier og trygdeytelser.  

Mer ressurskrevende pasienter på alle nivå

Liggetiden på sykehus har gått jevnt og trutt ned. Det fører til at pasientene trenger tettere oppfølging etter utskrivelse. Èn pasient generer mer arbeid for leger på fastlegekontorene og på sykehjemmene. Kort liggetid og høy terskel for innleggelse fører også til at pasientene som ligger på sykehus i sum krever mer av helsepersonellet. Der hofteprotesepasientene for noen når siden lå i både en og to uker, er avdelingen nå full av pasienter som skrives ut til hjemmet etter et par dager. Mer utredning og behandling skal skje på kortere tid og gjennomstrømmingshastigheten skrus opp.  

Sykehjemmene i dag har mye sykere pasienter enn for bare få år siden. De medisinskfaglig ansvarlige legene og alt annet helsepersonell som jobber på langtidsavdelinger og i rehabiliteringsenheter må få store nok stillinger og nok ansatte til å gjøre jobben. Og så må det være tilstrekkelig med kommunale senger å ta av. For mange oppleves det nok både sørgelig og utrygt å bo hjemme uten å kunne ta vare på seg selv, selv med maks hjelp fra hjemmesykepleien.

Mange av legene på sykehjem er også fastleger. Tilbake på sine fastlegekontorer har de også fått mer komplekse pasienter enn for bare få år siden. Komplekse problemstillinger krever kompetanse og det krever tid. Det krevet også tid til å øke kompetansen.

Hovedoppgaven til helsevesenet er å behandle de som trenger det mest – de sykeste. Det er underlig å sitte utenfor primærhelsetjenesten å observere at fastlegen som nå skal følge opp flere av de sykeste også skal bruke mer tid på de som kanskje trenger helsehjelpen minst. «EU-kontroller» på oppfordring av leverandører av private forsikringsselskaper, førerkortvurderinger og snørrete skoleungdom. Slusene er åpne i begge ender og fastlegene har høyt og klart sagt ifra om at dette orker de ikke lenger. Det er verd å lytte til!

Portvokterfunksjonen i pasientautonomiens tid

På sykehusene merker vi at primærhelsetjenesten er overbelastet. Portvokterfunksjonen er vanskelig og fungerer ikke alltid som den er ment å gjøre.

En doktorgrad av Stein Nilsen fra 2018 viste at det er vanskelig for mange fastleger å gå imot pasientenes ønsker. Han skriver bla «oppgaven som portvakt har vært en naturlig del av allmennlegens funksjon over mange tiår, men portvakten er kommet under press ved fremveksten av nye idealer om pasientsentrert kommunikasjon og pasientautonomi».

Riksrevisjonens offentliggjorde i 2018 en evaluering av myndighetenes arbeid med å sikre god henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten. Her skriver revisjonen at «mange fastleger henviser jevnlig pasienter til sykehus selv om de ikke forventer medisinsk nytte av utredningen/behandlingen. Hver tredje sykehuslege tar jevnlig inn pasienter til utredning selv om det fremgår av henvisningen at pasienten ikke burde vært henvist. Samtidig viser undersøkelsen at dårlig kvalitet på henvisningene i vesentlig grad fører til unødvendig ressursbruk i sykehusene». Det er åpenbart at tidspress ikke hjelper hvis man skal vokte porten.

Ansvaret

I alle ledd har både leger og annet helsepersonell et ansvar for å gjøre sitt beste for å tilrettelegge for at kolleger i sykehus og i primærhelsetjenesten får en best mulig arbeidshverdag. På linoleumsgulvet er en gjensidig forståelse av konsekvenser av høye forventninger og knappe ressurser nødvendig for fruktbar samhandling.  

Likevel er det ikke i den hverdagslige interageringen mellom sykehusleger og fastleger man kan løse fastlegekrisen. Det er ikke vi som jobber på sykehusene som har bestemt at liggetiden på sykehusene skal ned og at alt som kan løses utenfor sykehusene skal overføres dit. Dette er en politisk beslutning og en politisk beslutning alene. Riksrevisjonen la ansvaret på kommunene for å tilrettelegge for bedre henvisningspraksis for leger i sin kommune og på sykehusene for å gjøre data om henvisningspraksis tilgjengelig for offentligheten. Det er et politisk ansvar på kommunalt og overordnet nasjonalt nivå å tilrettelegge for nødvendig kompetanseheving i primærhelsetjenesten. Det er politikerne som må agere når fastlegene sier de ikke kan håndtere like mange pasienter som tidligere ved å kompensere for reduserte listelengder og ved å tilrettelegge for god rekruttering.

Den varige løsningen for fastlegeordningen finnes i sårt tiltrengt overordnet prioritering av hva helsevesenet skal gjøre mindre av, og i overordnet organisering og finansiering. Dette er et politisk ansvar ingen lenger kan løpe fra. Det blir ikke lett, men vi som yter helsehjelpen skal stå klar med velmente råd på drikkestasjonene og heie!