Å planlegge for en bedre spesialisthelsetjeneste

I disse dager ferdigstiller sykehusene sine utviklingsplaner. Planene skal danne grunnlag for både store og små tilpasninger som sykehusene må gjennomføre for å utvikle morgendagens spesialisthelsetjeneste. Med utviklingsplanene som underlag, er neste skritt en sammenfatning på regionsnivå. De regionale helseforetakene skal sette punktum for dette arbeidet innen utgangen av året. Regionenes planer skal deretter inngå i neste nasjonale helse- og sykehusplan, som skal opp for Stortinget i 2019. 
Lykkes vi med dette arbeidet, har sektoren for første gang på mange år en helhetlig plan, med forankring i Stortinget. Det vil være et godt utgangspunkt for en videre utvikling av helsetilbudet til befolkningen.
Botemiddel mot planløshet
Bakgrunnen for behovet var at mange opplevde planløshet i sykehusene: Manglende fornyelse av bygg og utstyr, kø og overbelegg som følge av sviktende kapasitetsberegninger, raske og dårlig planlagte omlegginger av tjenestetilbud, og sykehus som ble tømt for innhold, uten at dette var godt forankret. Det ble etterlyst en helhetlig plan for spesialisthelsetjenesten, på samme måte som for samferdselssektoren. På Legeforeningens landsstyremøte i 2010, vedtok delegatene enstemmig et krav om en nasjonal sykehusplan. I resolusjonsteksten het det at «endringer i sykehusene må skje ut i fra klare mål, et solid faglig fundament, langsiktig planlegging og innenfor forutsigbare økonomiske rammer». 
Blant deltakerne i debatten i 2010, var helsekomiteens daværende leder Bent Høie. Han ønsket en plan velkommen, og støttet Legeforeningen i «at det er behov for en mer detaljert nasjonal helseplan som blant annet definerer lokalsykehusenes innhold». Fem år senere la Høie for første gang frem en nasjonal helse- og sykehusplan for perioden 2016-2019. Stortingsbehandlingen utløste en bred politisk debatt, særlig om lokalsykehusenes rolle i det samlede tjenestetilbudet. For en rekke mindre sykehus har den politiske prosessen bidratt til viktige avklaringer og skapt bedre forutsigbarhet. 
Lite konkret og taust om investeringer
Men utover en rolleavklaring for de mindre sykehusene, var planen gjennomgående overordnet og mindre konkret enn for eksempel Nasjonal transportplan. En viktig kritisk merknad til den første sykehusplanen, var at den hoppet fullstendig bukk over konkrete planer for investeringer. Planen ble aldri en nasjonal investeringsplan.
Under departementets arbeid med sykehusplanen, ble det tidlig klart at arbeidet ville bli krevende. Helseforetakene hadde i begrenset grad lagt planer for egen virksomhet. Underlaget til en overordnet plan var derfor skrint. Arbeidet avdekket at sykehusene og de regionale helseforetakene i liten grad hadde lagt planer for egen virksomhet. Det var derfor naturlig at Høie, samtidig som han la frem planen, varslet arbeidet med utviklingsplaner i regionene og sykehusene. En ny nasjonal plan skulle utvikles i en mer konkret retning, bygget på sykehusenes egne utviklingsplaner.
Nasjonal helse- og sykehusplan 2.0
Dette arbeidet er nå godt i gang. Målsettingen må være at vi i fellesskap utarbeider gode og fremtidsrettede planer for sektoren, med gjennomarbeidede kapasitetsberegninger som sikrer nødvendige forutsetninger for det neste ti-året. Vi må få på plass planer for bygg og utstyr, men ikke minst gode planer for hvordan vi skal rekruttere, utdanne og beholde den viktigste ressursen i all tjenesteyting: De ansatte. Arbeidsmetoden bør være basert på en velkjent resept – bred medvirkning. Bare ved å involvere erfaringer fra brukere og ansatte i hele pasientforløpet, kan vi nyttiggjøre oss all den verdifulle kunnskapen som daglig høstes i møtet mellom pasienter og ansatte.
Det innebærer at ansatte og brukerrepresentanter må kjenne sin besøkelsestid. Legeforeningen fikk gjennomslag for og bidro til den første nasjonale helse- og sykehusplanen. Men planen har ikke gitt fullgode svar på alle utfordringer. Vi har derfor forventninger til at den neste planen tar høyde for svakhetene i den første. Holdes ansatte og brukerrepresentanter utenfor arbeidet med utviklingsplaner, må de kreve sin plass. Hvis ikke, blir planene dårligere og mindre konkrete.
Spesialisthelsetjenesten er en stor og sammensatt sektor som står overfor mange utfordringer, men også en rekke muligheter. En god plan i bunn, vil være det beste utgangspunktet for å planlegge for en morgendag vi ennå ikke fullt ut kjenner. Med en demokratisk forankret Nasjonal helse- og sykehusplan 2.0 – med konkretisering av behov og løsninger – vil vi ta et langt steg frem. Det vil svare godt ut kravet fra Legeforeningens landsstyre i 2010.