Lill Sverresdatter Larsens blogg

Streik er samhold, solidaritet og smil – og dypt alvor

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

I går gjorde jeg et lønnshopp – et hopp i havet på Tjuvholmen med 40 streikende sykepleiere, radiografer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, lærere og forskere tatt ut i UNIOs streik.

Dagene før har jeg delt ut is, sukkertøy, NSF og UNIO-dippedutter og møtt den ene prosent av medlemmene våre som er ute i streik. Det er musikk, dans, kamp- og heiarop. Det er bokse- og fotballkamp mot arbeidsgiverforeningen Spekter. Det er tikamp på friidrettsbane, samt sykkel- løpe- og fjelltur – for å gå fra laveste til høyeste punkt på (lønns-) stigen. Streik er samhold, solidaritet og store smil – og det er dypt alvor. Et alvor som gløder gjennom hvite uniformer og den innbitte streikeviljen blant helsepersonell i kommuner og sykehus.

Det trues med brann på Frevar, mens den virkelige skumle ulmebrannen i helsesektoren, som har stinket i ti år, har nå tatt fullt fyr flere steder i landet.

7000 sykepleiere mangler allerede i Norge. Det er en global sykepleiermangel, og vi får ikke lengre tak i vikarer fra andre land. Sykepleiermangelen kalles gjerne noe annet når arbeidsgivere snakker om det. Det kalles «sommervikarproblemer, turnuser som ikke går opp, arbeidskraftreserve», men det handler om sykepleiere og annet helsepersonell med livsnødvendig kompetanse som nå ser seg nødt til å stå med streikeskjorter på. De som er i streik for å sikre lønns- og arbeidsvilkår som kan sikre at helsetjenestene ikke klapper sammen på grunn av mangel på nøkkelpersonell.

Streiken handler om høyere lønn. Ikke for at radiografen skal kunne kjøpe seg fri for å gå Marcialonga. Ikke for at fysioterapeuten skal kunne kjøpe en ny båt. Ikke for at ergoterapeuten skal kunne kjøpe enda ny klokke eller at sykepleieren og læreren skal ha råd til å dele en champagnedusj. Streikene handler om høyere lønn slik at flere av oss orker å stå i enormt ansvar, risiko og belastning. Streiken handler om å beholde de folka med 3-5 års universitetsutdanning som redder liv, bidrar til verdighet ved døden og til mestring på de tyngste dagene i livet ditt. Også når de dagene er flere enn vi orker telle og det ikke er så mange andre rundt deg. 

Streiken handler om et varsko til befolkning og politikerne, fordi arbeidsgivere skyver fra seg nøkkelpersonell i helsesektoren.

Det viktigste er arbeidsgivers diktat, «ramma». Frontfaget skaper mekanismer som gjør at lønna til disse livsviktige gruppene, som det er stor mangel på i helsetjenestene – aldri blir høyere gjennom tariffoppgjør. Lønna blir ikke høyere gjennom tariffoppgjør uansett om mangelen øker til 28 000 sykepleiere og du som pasient ikke lengre har tilgang til sykepleiere.

Det neste er spørsmålet om reell streikerett. Det blir tvungen lønnsnemd om streiken går ut over liv og helse, men jobben vår er per se liv og helse. Hvordan skal vi kunne sette reell makt bak krava da?

Det siste er det som sykepleierne og annet helsepersonell kjenner på som dypt urettferdig og direkte smålig av arbeidsgivere som pisker mer enn de setter fram gulrøtter.

  • Kaffe? Nei, det må du betale for selv.
  • Betalt tid til å skifte til uniform? Nei, vi forventer at du bruker en halvtime daglig av din fritid til det.
  • Sko til uniformen? Nei, vi forventer at du selv kjøper gode joggesko til dine daglige 15 000 skritt på jobben, husk også på at skoene må skiftes ofte av smittevernhensyn. Betale for nødvendig utstyr som sko? Erru gærn, det vil koste oss for mye.
  • Klokke med sekundviser som nødvendig utstyr til kliniske målinger? Nei, det må du skaffe selv.
  • Julebord eller julegave? Hahahaha
  • Bonus? Nå er du latterlig lille venn.
  • Faglig utvikling? Jojo, om det blir tid til at du kan få permisjon om ti, kanskje tjue år.
  • Risikotillegg? Du kan jo ikke kalle pasientene dine en risiko? De bærer smitte ja, de slår, spytter og skjeller deg ut fra tid til annen, men de er jo sårbare pasienter. Risikotillegg blir ikke etisk riktig.
  • Lønn? Det blir så innmari dyrt om vi skal løfte alle dere, og hva med alle de andre. Det er enklere å gi mer lønn til ansatte i Vinmonopolet. De har jo trossalt virkelig stått på i pandemiåret så der kan vi se bort fra frontfagets norm.

Mens arbeidsgiver holder oss for narr så slutter stadig flere av oss. 30 prosent av sykepleierne beskriver at de enten har sluttet eller kommer til å slutte i etterkant av pandemien. De klarer ikke å bufre for et system som ikke ivaretar de ansatte. Lønna er for lav og belastningen er for høy. Det er dette streiken handler om – et varsko om at befolkningens helsetjenester – gullet i velferdsstaten vår klapper sammen. Det er dypt alvor.

Streik er alltid dypt alvor.

Powered by Labrador CMS