Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Lill Sverresdatter Larsens blogg Publisert 2020-11-27

Tid for å oppgradere til samhandlingsreform 2.0 nå

 «Som pårørende kunne jeg ikke se noen forskjell på sykepleiere, helsefagarbeidere eller ufaglærte» uttalte en av politikerne som Norsk Sykepleierforbund hadde invitert til paneldebatt på vårt landsmøte i 2015. Han fortsatte: «Det er uinteressant hvilken tittel helsepersonell har, så lenge de gjør en god jobb».

Uttalelsene hans ble i ettertid diskutert høylytt av sykepleierne som var til stede. Noen kalte han sneversynt og frekk. Andre påpekte at han jo hadde et poeng. Flere yrkesgrupper enn sykepleiere gjør oppgaver som defineres som sykepleie. Har det egentlig betydning hvilken fagprofesjon som gjør disse oppgavene?

Det er en stund siden jeg jobbet på sengepost, men jeg gjorde de fleste pasientnære oppgavene selv, som stell, følge til toalettet, servere mat, re senger, tilrettelegge for at pasienten får lest avisen og gjerne småsnakke litt med ham om dagens nyheter etterpå. Dette er alle oppgaver jeg fint kunne ha delegert til opplærte ufaglærte, men da hadde også mye gått tapt.

Gjennom slike dagligdagse oppgaver fikk jeg observert hvordan pusten var både i hvile og aktivitet, vurderte balanse, hud og temperatur. Jeg fikk med meg om fordøyelsen fungerte, hvordan matlysten var og fikk inntrykk av kognitiv funksjon. I mange tilfeller kan slike observasjoner også gjøres av helsefagarbeidere eller andre helseprofesjoner med bachelor. Min kompetanse som sykepleier gjør at jeg evner å sette rødlig hud over baken og fare for liggesår eksempelvis i sammenheng med øvrig sirkulasjon, fylningstid, medikamenter og ernæring. Min kjennskap til mulige komplikasjoner etter hjerteoperasjoner gjør at jeg ser særlig etter pasientens blodtrykk, tungpust, hvor mye urin som kommer og generell allmenntilstand, med infeksjon, hjertesvikt og blant annet postcardiotomisyndrom som risiko.

Gjennom dagligdagse oppgaver, som kunne vært utført av «hvemsomhelst», observerer jeg pasienten ut fra sykepleierens perspektiv. Gjennom heldøgns ansvar kjenner jeg til ressurser tilgjengelig for pasienten og tar organisatorisk ansvar. Organisatorisk ansvar kan være å bestille tempurmadrass, legge inn snuhjelp på natten i pleieplan, informere og diskutere med legen ved visitt og når jeg mener det er nødvendig, snakke med kommunen som snart skal overta ansvaret og holder pårørende informert. Jeg har klargjort for legens signatur en rekvisisjon på fysioterapi. Og selvsagt, jeg har lagt opp, signert og kontrollert medisiner, samt delt dem ut.

De fleste av disse oppgavene var usynlig for både pasienten og for pårørende som tilfeldigvis kom innom på besøk. De har sett en hyggelig pleier som hjalp til med morgenstellet, bar inn frokost og senere kom innom med en avis. Det viktigste for dem var, akkurat som politikeren sa: En som gjorde en god jobb. Men selv om verken pasient, pårørende eller politikere kanskje ikke ser forskjellen på jobben en ufaglært og en sykepleier gjør, betyr ikke at det ikke ER en forskjell.

Sykepleiers arbeid kan sees på som det sykepleierne gjør sammen med den individuelle pasient, ofte referert til som grunnleggende behov, ut fra etiske og relasjonelle idealer. Om vi utvider perspektivet så kan vi se på sykepleiernes organisatoriske arbeid, «work that make work work» som professor, sykepleierforsker og medisinsk sosiolog Davina Allen beskriver. Det kliniske arbeidet og det organisatoriske arbeidet står ikke i motsetning til hverandre. Det ene forutsetter det andre. Helsetjenestene ønsker å tilby helhetlige og integrerte helsetjenester. Vel, vi som vet noe om hva som foregår «backstage» vet at tjenestene ikke blir slik sånn helt av seg selv. Det må være en «innsatsleder» som tar ansvar og har overblikk og dermed ser hvor de ulike brikkene i pasientens puslespill passer.

Opptil 70% av arbeidet for en sykepleier er organiseringsarbeid. Dette usynlige, men særdeles viktige arbeidet og ansvaret tar sykepleiere for å sikre pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenestene. Noen foreslår at organisering av helsetjenestene kan overtas av logistikkansvarlige, eksempelvis fra oljerigg. De misforstår i så fall tjenesteområdets kontekst. Slikt arbeid kan ikke settes i statiske system, fordi sykdom, sykepleie og behov er alltid i bevegelse. Sykepleiere er sammen med pasientene døgnet rundt, observerer og planlegger tiltak, og er følgelig sentrale også i organiseringsarbeid. Det er sykepleiefaglig ledelse i praksis, uten formell tittel, men et arbeid som krever bred klinisk fagkompetanse å kunne gjøre arbeidet godt.

  «Øyet ser kun det sinnet er beredt til å forstå» uttalte den franske filosofen Henri Bergsson. Det er derfor læring hele livet er nødvendig, og det er derfor fagspesifikk utdanning gjør at sykepleieren, legen, radiografen, ergoterapeuten og vernepleieren er oppmerksomme på ulike ting. Ved å være særskilt god på eget fagfelt fungerer vi i tverrfaglig arbeid til å sammen gi pasienten helhetlig, faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Samtidig som helseprofesjonene har sine egne styrker, kunnskap og perspektiv er de også til en viss grad overlappende. Det er mange ganger mulig å gjøre oppgaver som tradisjonelt har tilhørt en annen helseprofesjon på en faglig trygg og god måte. Til tross for at jeg har undervist radiografstudenter, så ville jeg ikke finne på å ta ansvar på en røntgenavdeling. Slik er det også der andre yrkesgrupper gjør sykepleieoppgaver.

Som sykepleier kan oppgavedeling oppfattes som skremmende. Flere enn sykepleiere gjør sykepleie og vi har historisk erfaring med at viktige arbeidsområder for sykepleiere har blir skilt ut til egne utdanninger. Hva gjenstår som sykepleiernes særlige kompetanseområde? Min oppfatning er at sykepleierne ikke kan erstattes verken av kunstig intelligens, flere leger, andre høyskolegrupper, helsefagarbeidere eller assistenter.

Sykepleiermangelen gjør det likevel høyst nødvendig å diskutere hvilke oppgaver og ansvar sykepleiere og andre helseprofesjoner og yrkesfag skal ha. Arbeidet som sykepleierne gjør rundt og med pasienten kan fordeles mer hensiktsmessig, og ansvaret kan klargjøres både mellom profesjoner og mellom nivå i tjenestene. Det er ikke lengre samfunnsøkonomisk eller bærekraftig bruk av sykepleierkompetanse å sette sykepleiere til daglig basis utføre renhold, lagerarbeid, portørtjenester og liknende av økonomisk rasjonale.

Samhandlingsreformen i 2009 ga forventninger om økt samhandling mellom profesjonene, men også mellom nivå i helsetjenestene. Reformen la vekt på struktur for å samhandle til tross for økende fragmentering og spesialisering, men mindre vekt på helsepersonell og pasient. Samhandlingsutfordringene som stadig eksisterer, er nettopp knyttet til at yrkesgruppene i for liten grad forstår hva de andre gjør, mangel på reelle møteplasser og dermed vanskeligheter med å utøve skjønnet arbeid. Her ligger behovet for samhandlingsreform 2.0 – og det må vi gjøre noe med – sammen.

NSF har tatt initiativ til, sammen med andre helseprofesjoner og yrkesfag, å se på oppgaveløsning på nytt. I dagens situasjon med mangel særlig på sykepleiere, men også helsefagarbeidere og leger i distriktene, samt at kunstig intelligens sin inntreden i helsetjenesten forsterkes, må kutyme og tradisjon vike for pasientens behov. Observasjoner, diagnoser, tiltak og evalueringer bør gjennomføres i et pasientorientert perspektiv, og dermed av den yrkesgruppen med kompetanse til å gjennomføre riktig oppgave, til rett tid og sted.

Kommentarer

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!