Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Karita Bekkemellems blogg Publisert 2020-09-04

Spesialistenes MS-alarm illustrerer store systemutfordringer

Spesialistenes opprør mot behandling av MS-pasienter oppsummerer og representerer mye av det vi i Legemiddelindustrien (LMI) mener er blant hovedutfordringene med dagens legemiddelpolitikk og helsetjeneste: et særlig fokus på lavest mulig pris hindrer næringsutvikling, undergraver fagmiljøene og hindrer pasienters tilgang til viktig behandling.

Kostnadskontroll er viktig når man forvalter fellesskapets ressurser sånn at alle kan få mest mulig helse for pengene. Derfor er det også viktig å ha et system som setter søkelys på dette. Men når systemet blir så fastsatt at barn og unge MS-pasienter mister behandlingsmuligheter til å leve et tilnærmet normalt liv, da bør alarmen gå og spillereglene endres.

MS-pasienter taper igjen

I november i 2019 tok Beslutningsforum noen avgjørelser som danner grunnlaget for artikkelserien vi har sett i Dagens Medisin, hvor spesialistgruppen for multippel sklerose mener at MS-behandlingen i Norge ikke er faglig forsvarlig. 

Jeg skrev da i denne bloggen at det virker tydelig for oss som forsker frem og produserer nye behandlinger, at avgjørelsene om ikke å innføre et nytt legemiddel, fjerne to veldokumenterte behandlingsmuligheter og videreføre behandlingen av en behandling som ikke er medisinsk godkjent, er basert utelukkende på økonomiske motiver og resulterer i at pasientsikkerheten til MS-pasienter svekkes betraktelig. Det utfordrer også legenes mulighet til å ta det beste behandlingsvalget for sin pasient.

Samtidig som behandlingstilbud begrenses, er det faktisk også slik at dokumentasjonskravene industrien har ved medisinsk godkjennelse av et nytt legemiddel — informasjon som skal dokumentere effekt og sikkerhet — ikke blir hensyntatt all den tid dagens behandling er såkalt off label. Det vil si at all risiko angående sikkerhet og eventuell redusert effekt her legges på pasientene, mens helsetjenesten ikke i god nok grad følger med på at de får effekten de betaler for.

Sikkerhetsnettet forsvinner

I Norge har vi fire legemiddelpolitiske mål, som ifølge Stortinget skal vektlegges likt. Av disse målene, følger det at pasienter skal ha likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler, at det skal tilrettelegges for forskning, innovasjon og næringsutvikling og at legemidler skal ha lavest mulig pris. I tillegg sier Helsenæringsmeldingen at det skal legges til rette for næringsutvikling og kliniske studier.

Denne saken mener vi viser tydelig hvordan ønsket om lavest mulig pris trumfer de resterende målene så ubønnhørlig at spesialister innenfor feltet ikke kan gå god for behandlingen som tilbys. For mens dagens behandlingstilbud kan gi effekt for noen, er det de sårbare pasientene, de som ikke responderer på behandlingen, eller de som trenger annen, tilpasset behandling som mister tilbudene sine.

Generelt sett, er det en utfordring med det norske systemet at beslutninger, beregninger og avgjørelser tas på gruppenivå. Paradoksalt nok, i en tid hvor vitenskapen tar medisinsk behandling mot mye mer persontilpassede metoder.

Denne gruppetenkingen begrenser muligheter for individuelle tilpasninger og handlingsrom for enkeltpasienter. Og ofte er det de som avviker fra gruppesnittet, eller ikke passer inn i standardopplegget, de særlige sårbare som barn eller pasienter med sjeldne diagnoser, som mister sikkerhetsnettene sine.

Dette ser vi også når det skal prioriteres mellom forskjellige pasientgrupper og sykdommer.

Alle pasientgrupper blir målt ut ifra gjennomsnittsalder på pasientene og hvor mange gode leveår pasientene taper sammenlignet med friske personer på samme alder. Om en 40-åring rammes av en sykdom som vanligvis rammer 70-åringer, vil ikke prioriteringen for 40-åringen bli høyere enn for 70-åringene som taper færre leveår. Igjen er det de som ikke passer inn i de store gruppene som taper.

Dette var neppe i tråd med Stortingets intensjoner da Prioriteringsmeldingen ble godkjent. Derfor er det også så viktig å evaluere underveis og gjøre endringer når man ser behov for det. For det er tydelig at konsekvensene kan være svært store for pasientene som påvirkes.

Større muligheter for individuelle vurderinger for enkeltpasienter eller mindre pasientgrupper er viktig for å kunne tilby likeverdig og forsvarlig helsehjelp— som også er i tråd med de legemiddelpolitiske ambisjonene. Målet er jo faktisk at flest mulige pasienter kan få tilgang til effektiv medisinsk behandling.

Beslutningssystemet bremser næringsvekst

I artikkelen i Dagens Medisin, sier avdelingsleder ved Nevrologisk avdeling, Hanne Flinstad Harbo at disse retningslinjene får direkte konsekvenser for norske pasienters muligheter til å delta i kliniske studier, både fordi pasienter ikke kan inkluderes i en studie når de senere risikerer å ikke kunne fortsette behandlingen fordi det aktuelle legemiddelet ikke innføres i behandlingstilbudet.

Dette er trist, og en realitet vi har påpekt i lang tid. Politiske mål tilsier at det skal legges til rette for innovasjon og forskning. Det er også et politisk mål at legemidler skal ha lavest mulig pris. I praksis, dessverre, virker det som at kostnadsbesparendetiltak har trumfet innovasjonsfremmende tiltak.

Til tross for gode intensjoner nedfelt i politiske mål, kan det synes som om hensynet til pris veier tyngst i vurderingene. Dersom dette er tilfelle, har vi i Norge beslutningssystemer og innkjøpsordninger som bremser helseinnovasjon og mulighetene for næringsvekst. Beslutningssystemene bør holde tritt med utviklingen og innovasjonene og innkjøpsordningene bør fremme — ikke hemme — næringsutvikling.

Denne saken symboliserer hvordan det ekstreme kostnadsfokuset i beslutningssystemet får en direkte konsekvens for næringsutvikling og, aller viktigst, pasientbehandling.

Hvis Norge skal klare å tiltrekke investeringer fra internasjonale selskaper til forskning, utvikling og kliniske studier, og hvis vi skal klare å ta steg mot en mer bærekraftig helsetjeneste, og — ikke minst — klare å tilby norske pasienter den beste behandlingen, så vi tilrettelegge systemene våre for nye og moderne behandlingsmetoder.

Hvis ikke taper både forskningsmiljøene, helsetjenesten og ikke minst pasientene.

Kommentarer

Karita Bekkemellem

Karita Bekkemellem er leder av Legemiddelindustrien (LMI). Hun representerte Arbeiderpartiet fem perioder på Stortinget, og var statsråd i to regjeringer (2000-01 og 2005-07). Bekkemellem har vært leder av Aps kvinnebevegelse.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!