Prioriteringsmeldingen er gått ut på dato

Samfunnet får i fremtiden utfordringer med flere eldre mennesker og økt behov for medisinsk behandling. Samtidig ser vi en raskere utvikling av nye, effektive medisiner. Da er det viktig at prioriteringene i den offentlige helsesektoren er riktige, for å sikre at norske pasienter får tilgang til best mulig behandling.

Norge har en sterk offentlig sektor og en offentlig helsetjeneste. Dette blir stadig trukket fram som et fortrinn for norske pasienter og som en grunnpilar i den norske velferdsmodellen. Helsetjenestene er et velferdstilbud som vi er blitt vant med og som vi forventer er der. Dermed er det viktig at vi har et kritisk søkelys på systemet som godkjenner nye medisiner, og setter spørsmålstegn ved om dette systemet fungerer godt nok.

Prioriteringssystemet i helsetjenesten er ikke laget for den tiden vi går inn i. Systemet er begrenset i forhold til den nye virkeligheten, med blant annet persontilpasset medisin, som nå gjør sitt inntog for fullt. Majoriteten av legemidler under utvikling er persontilpasset medisin. Vi ser at det blir helt nye måter å tilpasse behandling på, der diagnostikk, biobanker og alt det vi har av dataregister vil bli koblet sammen og gi oss en mye mer treffsikker behandling. I dag behandles pasienter i hele grupper på samme måte. Enkelte pasienter i gruppen får god effekt, mens andre får mindre eller ingen effekt.

Et stjerneeksempel på mulighetene som foreligger allerede i dag er persontilpasset medisin som CAR-T-behandlingen. Behandlingen går ut på at T-celler fra immunforsvaret tas ut av den kreftsyke kroppen. Cellene blir deretter sendt på en slags «treningsleir», hvor de blir genetisk endret slik at de gjenkjenner kreftceller. Deretter blir de mangedoblet, før de blir fraktet tilbake til sykehuset og satt tilbake i pasienten. Allerede 6-8 dager etter at pasientene har fått T-cellene tilbake har man sett at de er i stand til å angripe og fjerne kreften. Norsk fagmiljø har vært avgjørende i forskningen og utviklingen av denne behandlingen.

Synspunkt som har et langtidsperspektiv på utviklingstrekkene i samfunnet må dras opp i debatten. Dette er et politisk lederansvar for hele Stortinget, ikke bare for regjeringen og helseministeren. Hvis vi ikke klarer å få til en langsiktig løsning i den offentlige helsetjenesten, hva vil da bli utfallet for enkeltmennesker i vårt land? Mennesker som opplever at muligheter blir tatt fra dem? Da kommer privatisering og andre former for forsikringsordninger inn i bildet. Vi har bare sett begynnelsen på det som kan utvikle seg til nye behandlinger spesifikt knyttet opp til kreft og persontilpasset medisin. Vi er nødt til å ha et annet vurderingssystem i Norge, for det vi har nå er ikke godt nok for de nye innovasjonene som kommer. For å få til en utvikling må vi finne frem til nye løsninger i fellesskap.

«Prisen for legemiddelet er for høy», er en gjenganger i besvarelsen fra beslutningsforum om hvorfor et legemiddel ikke blir godkjent. En viktig komponent som burde tas med i regnestykket er samfunnsmessige kostnader, som verdien av at pasienter kan komme tilbake i arbeid, og helse- og omsorgskostnader i kommunene. Ved å gi pasienter den behandlingen de trenger, hvor noen til og med kan bli kurert, kan i tillegg til leveår og livskvalitet, også gi samfunnsøkonomiske gevinster, i form av verdiskapende arbeid. Det er denne helheten vi etterlyser. Ikke kun de økonomiske rammene hos sykehusene som Beslutningsforum er opptatt av, men den større, samfunnsmessige helheten. Dette er et regnestykke vi ikke snakker om, men som vi er nødt til å løfte inn i debatten.

Vi ser at Beslutningsforum avslår langt flere legemidler enn det som skjer i mange andre land i Europa. Det kan skyldes at det norske prioriteringssystemet har flere og strengere kriterier enn andre land, som kan bety at norske pasienter får dårligere tilgang til nye og effektive behandlinger. Vi ønsker tettere dialog med beslutningstakerne slik at vi kan finne frem til løsninger i fellesskap. Løsninger som vil sikre at norske pasienter ikke går glipp av de samme behandlingsmulighetene som andre lands pasienter får.