Kan andre land hjelpe oss til å si hvor mye ressurser vi bør bruke på helsetjenester i Norge?

Vi står ovenfor følgende problemstilling: For det første; hvor stor del av den samlede verdiskaping skal vi benytte til offentlige finansierte velferdstjenester? For det andre; hvor stor andel av velferdstjenestene skal være helsetjenester? I begge spørsmålene ligger det et "kan" og et "bør". "Kan" fordi vi begrenses av hvor mye ressurser som faktisk er tilgjengelig – vår "rikdom" om man vil – "bør" fordi svaret avhenger av hvordan vi velger å prioritere bruken av disse. Hvor mye vi BØR bruke på helsetjenester er dermed et spørsmål uten et fasitsvar. Men kanskje kan vi se til hva andre land gjør for å få hjelp til å svare?

Om det er olympiske medaljer eller helsetjenester, vi er glade i å sammenlikne oss med andre land. De som synes vi bruker for lite på helsetjenester i Norge påpeker gjerne at vi bruker en mindre andel av vår inntekt til helse enn mange andre land. I 2011 brukte Norge for eksempel 6,6 % av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) på helsetjenester (langtidspleie unntatt). Dette er godt under Sverige hvor andelen var 8,8 %. På den andre siden har vi et mye høyere BNP i Norge (vi er "rikere"), slik at vi pr innbygger bruker drøye 10 % mer i Norge enn i Sverige. Dermed benytter vi en mindre andel av vår inntekt, men allikevel mer pr innbygger enn svenskene. Hvor mye hjelp er det i dette på vegen mot et svar på spørsmålet om hvor mye vi BØR bruke?

Anta at to land er "like rike". Dersom vi nå mener at disse landene bør bruke samme andel av sin BNP på offentlige helsetjenester kunne det begrunnes i at vi tror at befolkningen ikke bare har samme inntekt, men også er like med hensyn til alderssammensetning, sykelighet og hvordan de verdsetter helsetjenester kontra andre velferdsgoder. Dette kan være tilfelle for land som deler språk, kultur, klima og historie slik som de Nordiske landene, men er kanskje mer usikkert om vi sammenlikner oss med land som er mer ulik oss?

Nå er det imidlertid store forskjeller mellom land i verdiskapning, og særlig utmerker Norge seg med et svært høyt BNP pr innbygger. Dersom behovet for (offentlig finansierte) helsetjenester var en absolutt størrelse kunne vi tenke oss at vi nådde et inntektsnivå som var tilstrekkelig til å dekke dette behovet. Inntekt ut over dette ville et land dermed velge å benytte til andre tjenester. Jo høyere et lands inntekt er, jo lavene andel av denne ville man dermed bruke til helsetjenester ,uten at det representerte noe problem i forhold til hvor mye man "burde" bruke.

Dette er stiliserte eksempler, men illustrerer allikevel at forskjeller mellom land skal tolkes med varsomhet. En sammenlikning av andel BNP som benyttes til helse kan gi oss en pekepinn på om vår relative verdsetting av helsetjenester avviker betydelig fra land vi tror er lik oss. Om vi finner at det er tilfellet kan en sammenlikning av nivået på utgiftene hjelpe oss til å si noe om det også er forskjeller i behovsdekningen. Til syvende og sist kan imidlertid spørsmålet om vi bør bruke mer eller mindre kun besvares gjennom å ta stilling til følgende problemstilling: Hvilke varer og tjenester er vi villige til å gi avkall på for å frigjøre ressurser som kan puttes inn i helsetjenesten? Svaret på dette finner vi verken i Sverige, Nederland eller USA – det må vi komme fram til helt på egen hånd.