Økning i legemiddel-nei tvinger frem todelt helsetjeneste

Valgfrihet er noe jeg setter høyt. Men når valgfriheten blir et gode bare for noen få – særlig på et så viktig felt som helse, er det ikke like stor stas lenger.

Vi har en knakende god helsetjeneste i Norge. En helsetjeneste som er der for alle når vi trenger den – enten vi bor i nord eller sør, i bygd eller by, uansett hva vi tjener eller hvem vi kjenner. Den solide helsetjenesten vår, en spydspiss ved velferdsstaten, er noe av det som faktisk gjør meg stolt over å være norsk.

Over de siste årene har det blitt gjennomført riktige og viktige endringer i Helse-Norge. Ventetidene er kuttet. Pakkeforløpene ved kreft har vært en suksess – og vist at nye og smarte måter å gjøre ting på innimellom trumfer å bevilge seg til bedre resultater bare ved å plusse på budsjettene. Kvalitetsindikatorene har gitt et viktig verktøy for å komme uønsket variasjon til livs. Og valgfriheten i tjenestene har økt, både gjennom fritt behandlingsvalg og ikke minst ved at det offentlige i større grad slipper til private aktører.

Alt er riktig nok ikke bare velstand. Som Dagens Medisin meldte sist uke, går vi i år mot en rekordstor andel avslag på innføring av nye legemidler gjennom Beslutningsforum. Utvalget utgjøres av de fire administrerende direktørene i de regionale helseforetakene, som gjennom Nye Metoder-systemet tar stilling til hvilke legemidler og behandlingsmetoder det skal åpnes for i offentlige norske sykehus.

Opptellingen Dagens Medisin har gjort viser at halvparten av legemidlene har fått nei i år. Det innebærer i praksis at mange norske pasienter er avskåret fra nye, innovative og veldokumenterte terapier.

Jeg misunner ikke de fire direktørene i Beslutningsforum den jobben de har å gjøre. Det er i sannhet vanskelige beslutninger de er satt til å treffe på vegne av fellesskapet. I en velferdsstat hvor alle skal ha lik tilgang til behandling, må man prioritere.

Likevel ser noe ut til å ha skjedd. De retningsgivende politiske føringene ligger fast i Stortingets prioriteringsmelding, men ett av punktene ser ut til å tillegges stadig mer vekt – på bekostning av de andre.

Vi snakker selvsagt om pris.

Kristin Svanqvist, tidligere enhetsleder for refusjon og metodevurdering i Statens legemiddelverk og nå direktør for kommunikasjon, samfunns- og myndighetskontakt i Amgen, slår alarm:

- Når avslagsprosenten er så høy som den er nå, er det viktig å se på eventuelle faktorer som ikke fungerer optimalt med systemet, sier hun til Dagens Medisin. Hun poengterer at vi står i «en situasjon verken pasienter og pårørende, myndighetene eller vi som forsker fram og selger medisiner ønsker oss», og påpeker at samarbeidet mellom industri og myndigheter ikke fungerer godt nok.

- Fremfor å bygge fronter må vi spille på lag og være mer i direkte dialog for å finne gode løsninger, lyder budskapet.

Jeg er helt enig. Vi i industrien opplever dessverre en manglende vilje til dialog fra myndighetenes side. Dialog som kan føre til bedre og raskere løsninger for norske pasienter – noe som også er en klar politisk ambisjon. Å si nei, eller utsette innføringen av nye medisiner ser ut til å ha blitt en enkel og effektiv måte å spare penger.

Men det er et kortsiktig svar.

For selv om samhandlingen mellom den offentlige helsetjenesten og oss leverandører av nye legemidler ikke er på toppnivå, stopper ikke innovasjonen.

Slik tvinger det seg frem et stadig større privat marked, dit pasienter med kunnskap, betalingsvilje og –evne søker seg.

Og da er vi tilbake der jeg startet. Med valgfriheten.

Fagbladet Journalen omtaler et privat sykehus i Oslo som nå går til ansettelse av enda en onkolog – fordi behovet for tjenestene deres er økende. Selv om Beslutningsforum har sagt nei, vil medisinen likevel være tilgjengelig for pasientene. Så lenge du kan bla opp og betale selv.

For all del – jeg heier på private sykehus og synes det er gledelig at de gir pasienter tilgang til nye og innovative terapier, at tjenestene deres er etterspurt og at de bidrar til mangfold i Helse-Norge.

Men en kjerneverdi i helsetjenesten vår er også lik tilgang.

På dette punktet lykkes for så vidt Beslutningsforum. Mange pasientgrupper får lik tilgang. Selv om dette betyr ingen tilgang.

Og ja, vi i industrien tar vår del av ansvaret. Det mange ikke vet, er at legemiddelprisene i Norge faktisk er blant de laveste i Europa. I et intervju med TV2 tegner imidlertid Beslutningsforums leder Stig Slørdahl det vanlige skremselsbildet: Industrien er først og fremst opptatt av å maksimere egen økonomisk gevinst.

En industri som tar betydelig risiko og investerer store summer i å utvikle nye, innovative behandlinger for pasienter som kanskje står uten et behandlingstilbud i dag, må tjene penger – for å få det til å gå rundt i det daglige og for å kunne fortsette å investere i forskning og utvikling.

Slik er det for så vidt med alle leverandører til helsetjenesten, enten det dreier seg om sprøyter og kanyler, instrumenter for kikkhullskirurgi eller snøbrøyting utenfor klinikkene. Uten sammenligning for øvrig.

Det offentliges helseutgifter til legemidler utgjør en relativt liten andel av de totale utgiftene til forebygging og behandling av sykdom. I 2008 beløp legemidler seg til 5,7 prosent av de totale helseutgiftene, mens tallet var steget til 5,9 prosent i 2016. Det er verdt å spørre seg om dette nivået er det riktige nivået.

Samtidig er nyskapningen stor. Livskvalitet kan heves. Stadig flere lidelser kan behandles. Liv kan forlenges. Folk kan holdes aktive og i arbeid.

Den offentlige helsetjenesten bør ikke møte utviklingen utelukkende med å trykke på bremsen. Dersom det skjer, risikerer vi at ett av de fremste kjennetegnene ved vår velferdsstat forvitrer. Et økende klasseskille og en todelt helsetjeneste vil tvinge seg frem.

Beslutningsforum kan stoppe pasientenes tilgang til behandling, men de kan ikke hindre den rivende fremgangen på feltet.

En fremgang nordmenn bør få ta del i – gjennom et godt og tillitsfullt samarbeid mellom offentlige myndigheter og private leverandører av legemidler og andre tjenester.