Dag-Helge Rønneviks blogg

En ny æra for kommunal samfunnsmedisin?

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Dag-Helge Rønnevik

Dag-Helge Rønnevik er samfunnsmedisiner med cand.med. fra Universitetet i Tromsø. Han har tidligere jobbet i kommunehelsetjenesten som fastlege og kommuneoverlege. Rønnevik er for tiden stipendiat ved NTNU, der han ser nærmere på legenes rolle i folkehelsearbeidet.

Da koronapandemien kom, dukket kommuneoverlegene opp fra kontorene sine. Men hva skjer med dem etterpå?

Vi kan trolig prise oss lykkelige over at vi har en desentralisert modell med samfunnsmedisinsk kompetanse i selv den minste kommune. De færreste land har en slik organisering. Kommuneoverleger og smittevernleger med god kjennskap til lokale forhold utgjør nå frontlinjen i arbeidet med å spore opp og slå ned nye virusutbrudd. De har gjort en formidabel jobb, er svært synlige i mediebildet og har fått velfortjent honnør for arbeidet.

Cirka halvparten av kommuneoverlegene i Norge er spesialister i samfunnsmedisin, og spesialiteten ser tilsynelatende ut til å seile i medvind. Etter en lang tørkeperiode i første del av 2000-tallet ser vi nå en positiv trend med økt rekruttering til faget og stadig flere spesialister. Dette skyldes i stor grad godt arbeid over tid av fagforeningen Norsam. Et annet viktig moment er at nye digitale nettverk og verktøy nå har gitt legene et helt annet faglig fellesskap enn tidligere. Det har vokst fram flere ledertyper som klarer å “samle flokken”, lærebokfloraen har fått noen tilvekster og den samfunnsmedisinske undervisningen på medisinstudiet ser også ut til å ha fått et løft flere steder. Kanskje er det også en økt etterspørsel i samfunnet etter samfunnsmedisinsk kompetanse, i takt med en økende erkjennelse av at folks helse avgjøres av langt mer enn tilgang til gode helsetjenester.

Men da koronaen traff oss var det nok likevel en del kommuner der hverken innbyggere, politikere eller ansatte visste hvem kommuneoverlegen var eller hva han til vanlig driver med. I en artikkel i Adresseavisen uttalte nylig ordføreren i Levanger at hun knapt hadde snakket med kommuneoverlegen før koronapandemien. De som kjenner litt til historien til norsk samfunnsmedisin vet at spesialiteten som ble opprettet i 1984 hadde en trang fødsel og en enda vanskeligere oppvekst. Det har blitt sagt at ordningen med kommuneleger har vært en krise for de offentlige legeoppgaver, og har ført til at legen som samfunnsmedisiner og offentlig lege har havnet helt på sidelinja i kommunal forvaltning. Spørsmålet er om pandemien kan bidra til å dytte spesialiteten over i et mer lykkelig voksenliv, eller om den fortsatt vil være en slags kjempe på leirføtter. 

Spesialiteten har lenge vært hemmet først og fremst av sin egen uklare profil. Hva gjør egentlig en kommunelege? Hva er egentlig samfunnsmedisin? Dette er spørsmål alle leger som velger denne karriereveien raskt må lære seg å svare på. Arbeidsoppgavene har vært uklare og ikke i tråd med de ressurser som er avsatt, og det har vært problemer knyttet til kommunenes organisering og manglende tilrettelegging for kommunelegens funksjoner uten nødvendige støttefunksjoner. Mange kommuneoverleger har langt mindre stillingsstørrelse enn hva som er anbefalt, det finnes i liten grad vaktordninger eller interkommunale ordninger, og over halvparten av kommuneoverlegene er fortsatt "kombileger" med travle fastlegepraksiser ved siden av. 

Det er kanskje et paradoks at samtidig som pandemien har presset kommuneoverlegene til det ytterste, så ser den samtidig ut til å ha løst noen av de problemene den samfunnsmedisinske spesialiteten har slitt med over lengre tid. Gjennom arbeidet med pandemien har kommuneoverlegene fått en tydeligere rolle, mange har fått større stillinger og de fleste har trolig blitt langt bedre integrert med resten av kommunen enn de var tidligere. Kanskje har det også blitt en økt bevissthet i befolkningen rundt det som før ble kalt offentlige legeoppgaver, og som i vår tid har havnet delvis i skyggene av kurativt legearbeid.

Det blir spennende å følge med på om dette vil være en forbigående trend, eller om pandemien representerer et vendepunkt som kan føre til en revitalisering av kommuneoverlegerollen og kommunal samfunnsmedisin også på andre områder enn smittevern. Kanskje har viruset tross alt gitt oss et viktig dytt i riktig retning.

Powered by Labrador CMS