Koronapandemien i et salutogent perspektiv

Jeg skal ikke påstå at det er bra med en pandemi, for det er det naturligvis ikke. Vi har alle fått snudd livene våre mer eller mindre på hodet, folk har blitt kastet ut i økonomisk utrygghet, folk har blitt syke og folk har dødd. Vi er kollektivt rystet, og søker etter trøst og trygghet. Mange er forståelig nok både bekymret, redde og engstelige.

Men det er jo slik at livet herjer med oss, både i stort og smått. Ingen vet hva morgendagen bringer. Vi utsettes hver dag for stressorer som vi må håndtere. Disse kan enten føre til at vi blir overmannet og bryter sammen, eller så kommer vi oss videre med nye erfaringer i sekken. Stressfaktorer er en uunngåelig del av menneskets tilværelse. 

I 1987 skrev den medisinske sosiologen Aaron Antonovsky (1923-1994) boka Unraveling the Mystery of Health. How people manage stress and stay well (på norsk Helsens mysterium). Ni år tidligere ga han ut forløperen Health, stress and Coping. Disse to bøkene dannet grunnlaget for det som skulle bli teorien om salutogenese – læren om hva som skaper god helse (salus er latin for “helse”, og genesis er gresk for “opprinnelse”) – og en viktig modell for helsefremmende arbeid. 

Bakgrunnen var at Antonovsky på 1970-tallet gjorde en studie av sentraleuropeiske kvinners tilpasning til overgangsalderen. Han var interessert i stressteorier, og litt tilfeldig ble kvinnene i studien også spurt om de hadde vært utsatt for opphold i konsentrasjonsleir. Antonovsky la merke til at nesten en tredjedel av kvinnene som hadde opplevd slike påkjenninger, oppga å ha forholdsvis god helse, både fysisk og mentalt. 

Han ble nysgjerrig på hva som gjorde at disse kvinnene hadde klart seg bra til tross for disse påkjenningene, og stilte da det enkle spørsmålet: “Hva er det egentlig som gir god helse?”. Antonovsky fant mange generelle motstandsressurser, f.eks. penger, egostyrke, sosial støtte m.m. Og felles for alle motstandsressursene var at de gjorde det mulig å sette de utallige stressfaktorene inn i en meningsfylt sammenheng. 

Begrepet “opplevelse av sammenheng” (engelsk: sense of coherence, SOC) er derfor sentralt i teorien om salutogenese. Antonovsky definerte det som en helhetlig holdning som uttrykker i hvilken grad man har en gjennomgripende, varig, men dynamisk tillit til at ens indre og ytre miljø er forutsigbart, og at det er stor sannsynlighet for at ting vil gå så godt som man med rimelighet må kunne forvente. Antonovsky mente SOC må betraktes som en livsinnstilling. Det kan også ses på som en mestringsressurs som gjør den enkelte i stand til å velge mellom ulike strategier for å løse ulike problemer eller håndtere hendelser i livet.

På godt norsk sier vi gjerne “det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det”. Og i ordtaket “vi står han av” finner vi et sterkt innslag av en slik grunnholdning. – Vi står han av. Vi har vært gjennom dette før. Om taket blåser av naustet, så fikser vi det også. Vi vet vi får hjelp av naboene. Og vi har tau i kjelleren.

SOC består av tre dimensjoner; begripelighet (kognitiv komponent), håndterbarhet (atferdskomponent) og meningsfullhet (motivasjonskomponent). Mennesker med sterk SOC opplever at livet er preget av sammenheng, noe som bidrar til en indre trygghet og tillit til at man har egne indre ressurser og ressurser i omgivelsene samt evne til å bruke og gjenbruke disse ressursene på en helsefremmende måte. Meningsfullhet er motivasjonsfaktoren, og den viktigste dimensjonen. 

Så hvordan kan vi ta i bruk den salutogene modellen for å komme styrket ut av koronapandemien?

Beripelig: I utgangspunktet er det jo ikke så lett å begripe hvordan eller hvorfor et virus skal ta livet av tusenvis av mennesker, og gjøre enda flere syke. Samtidig vet vi at slike utbrudd skjer fra tid til annen, at det skyldes manglende immunitet i befolkningen og at det sprer seg raskere i en globalisert verden der vi reiser mye. Vi forstår også at viruset ikke er en ond ytre makt som bevisst vil oss vondt. Med andre ord så er dette ganske begripelig for oss. 

Håndterbart: Videre ser vi at dette tross alt er håndterbart. Både globalt, nasjonalt og lokalt jobbes det for å begrense smitte, behandle syke og utvikle en vaksine som kan beskytte oss. I Norge har vi kanskje gjort en bedre jobb enn veldig mange andre, mye takket være vår desentraliserte organisering med spesialkompetanse innen smittevern m.m. ute i alle norske kommuner. Pandemien tvinger land til å samarbeide på tvers av landegrenser, og vi har overnasjonale institusjoner som WHO og forskningssamarbeid som fungerer og gjør at dette til slutt vil la seg løse.

Meningsfullt: Den siste dimensjonen handler om å kjenne på at noe er meningsfullt. Det er ikke meningsfullt at mennesker skal dø av et virus, så hvordan ville Antonovsky ha vurdert dette dersom han fortsatt levde? Noen har kanskje også funnet mening i at de nære tingene har kommet nærmere. Men motivasjonen kan også ligge i at vi ser at det er meningsfullt at nasjoner sammen klarer å løse denne type vanskelige og sammensatte utfordringer (såkalte wicked problems). Det er meningsfullt fordi vi vet at vi står overfor lignende og kanskje enda større utfordringer i framtiden, f.eks. med klimaendringer, migrasjonsbølger og økende sosiale ulikheter. Så samtidig som pandemien utfordrer oss og tvinger oss i kne, så styrker den oss, og vi ser at vi som samfunn kan mobilisere ressurser for å komme oss gjennom dette. Og neste gang et liknende virus kommer, så har vi oppskriften klar! 

Så samtidig som myndighetene må fortsette å formidle risikobildet slik at vi alle tar det tilstrekkelig på alvor, så kan vi som en mental øvelse forsøke å vri fokuset fra risko og fare til mestring og ressurser. Med den salutogene modellen som utgangspunkt kan vi kanskje se en viss mening i alt dette meningsløse, “stå han av” og komme styrket ut av dette. 

Og med Antonovsky som inspirasjon burde dette også være et brennhett utgangspunkt for spennende forskning i kjølvannet av pandemien.

Lesetips: Haikerens guide til salutogenese (B. Lindstrøm og M. Eriksson, 2015)