Fra risiko til ressurs - klimakrisen en mulighet for bedre folkehelse?

Trenger vi mer fakta for å få ut fingeren, eller er det kanskje følelser som skal til?

“Å bekjempe klimaendringer er en av vår tids viktigste folkehelseoppgaver og krever igjen at leger går på barrikadene”, skrev professor John Gunnar Mæland og kolleger i en kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforening nylig. På tradisjonelt medisinsk vis peker de på risikofaktorer og mulig fare for sykdom og død - både for planet og folk. Artikkelen er en grundig gjennomgang av sammenhengen mellom klima og helse, med en rik referanseliste. Jeg vil absolutt anbefale alle å lese den.

Men kanskje kan vi skifte fokus fra risiko til ressurs, og heller se på klimakrisen som en mulighet? Det internasjonale forskningsprogrammet The Lancet Countdown: Tracking Progress on Health and Climate Change har valgt en slik - la oss kalle det helsefremmende - tilnærming til klimakrisen. Programmet bygger på The 2015 Lancet Commission on Health and Climate Change, som konkluderte med at det å takle klimakrisen kan være den største muligheten innen global public health i det 21. århundre.

Klimakrisen vil påvirke helsen vår, direkte og indirekte. Allerede er det slik at mye av det helsevesenet har å stri med i dag, skyldes trekk ved vårt moderne industrisamfunn (kronisk stress, fedmebølgen, ensomhet osv). The Lancet Countdown velger å fokusere på at løsningene som er nødvendige for å løse klimakrisen, samtidig kan gi oss bedre liv. Renere luft, bedre kosthold og lokalsamfunn tilrettelagt for mer aktive liv kan gi rask effekt på folks helse. Samlerapporten for 2018 kan du lese i sin helhet her, eller få presentert i en animert film her.

Fordelen med en slik tilnærming er at det kan engasjere folk på en annen måte. Ei jeg kjenner sa det slik (og jeg tror hun har rett): “Følelser skaper endring, mens fakta skaper ikke endring før det har skapt følelser”. Vi har i mange år hatt mye fakta om klimaendringene (som nå har gått over i en klimakrise), men det har ikke ført til så store endringer enda. Bilder av skilpadder med plastikk rundt halsen og en tenåringsjente fra Sverige som ber de voksne i FN ta ansvar, har derimot berørt oss, og er i ferd med å skape bevegelse.

Også er det dette med å kjenne på at det faktisk angår oss, her og nå. Dette er jo erfaringer vi kanskje har gjort oss i helsevesenet også. Det er ikke nødvendigvis tanken på hjerteinfarkt i en fjern framtid som motiverer den overvektige til å gjennomføre livsstilsendringer, men mer lavthengende frukter. Jeg husker godt han som svarte “fordi jeg ville pule”, da han ble spurt hvordan han hadde klart å gå så mye ned i vekt.

Så hvorfor skal vi gjøre noe med klimakrisen? Fordi det kan gi oss alle bedre liv, i nær framtid.