Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Anita Vatlands blogg Publisert 2020-04-03

Når samfunnet drar inn livbøyene til pårørende

Dugnad – er det et ord som egentlig passer for alle i denne tiden?

I Wikipedia (et dugnadsbasert oppslagsverk) er Dugnad «et felles utført og ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Store Norske Leksikon skriver at «Dugnad er frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort i ein fellesskap.»

Nesten som å beskrive den innsatsen som 800 000 pårørende gjør til enhver tid – bortsett fra at det med frivillig er varierende. Dugnad er hverdag for en del i en pårørendesituasjon. For mange driver allerede mye ekstraarbeid for felleskapet i dag, ved at de selv tar mye av den omsorgen hvor det offentlige burde bidratt med mer.

Vi vet at foreldre til funksjonshemmede barn har en stor grad av meromsorg enn andre foreldre både før og etter de er 18 år. Forskningen viser at pårørende til noen med demens yter opp til 160 timer og mer i omsorg før det er snakk om en sykehjemsplass. Pårørende rus og psykisk helse er stadig i beredskapssituasjon og må gjøre utrykninger både natt og dag eller plutselig å få hjem noen som er utskrevet eller har skrevet seg ut selv. Barn og ungdom er hele tida på vakt overfor det som skjer hjemme. Går det bra med lillesøster? Er mamma ruset i dag også? Går det bra med pappa og behandlingen hans?

Dugnaden vi alle deltar i har gitt en merbelastning for de som trengte det mest. For mange pårørende så har hverdagene hatt en slags plan A med de livbøye-tilbudene de ofte har kjempet seg til. Når de er borte så har vi ikke noen plan B for krisetider for denne gruppen. Det er dagaktivitetstilbudet eller rullerende avlastning som nå er stengt. Det er lavterskelstedet som er lukket. Borte er assistentene som gjorde det mulig å få et friminutt og hjemmesykepleien som gjorde det mulig å slippe alle stell selv.Praktisk bistand eller hjelp til hygiene? Glem det.

Argumentene for å legge ned tilbud har vært begrunnet med å ville skjerme sårbare grupper eller skjerme de ansatte. Effekten har blitt at vi har gjort sårbare grupper mer sårbare og satt smitterisiko på spill ved å la de pårørende gå uten opplæring eller smittevernstiltak. Mange pårørende har nå ingen muligheter for hardt tiltrengte pauser og hvile. Går du hjemme 24/7 sammen med en person med demens, en som egentlig skulle vært i behandling eller et sykt barn nå på 4 uke, så er behovet for en pause annerledes enn for de med hjemmekontor med i utgangspunktet friske barn!

Helsepersonellet i primærhelsetjenesten ofte kalt for førstelinjetjenesten. Myndighetene har nå med en dugnad gitt ansvaret til oss borgere ved at vi er førstelinjetjenesten i smittespredningen. De pårørende er de mest utsatte gruppene i denne "tjenesten", både fordi de omgås sårbare grupper og fordi det kan bli kritisk for den de er pårørende til, om de blir syke.

Derfor burde vi nå sett kommunene stille opp på dugnad for pårørende! Vi minner om at dette som står "Koronaveilederen" fra Helsedirektoratet kap.5.3 : Kommunen MÅ ha oversikt over hjemmeboende, sårbare tjenestemottakere og deres pårørende som rammes av reduserte tjenester og tilbud. Kommunen SKAL sikre forsvarlig helsehjelp og planlegge for nødvendig hjelp ved sykdom hos pårørende.

Veileder hjemmetjenestene

Hva kan kommunene få til som kan gi avlastning og sårt tiltrengte pauser? Er det barnehageansatte som kan holde åpen lekepark for søsken? Kan vi kan samle noen i et lokale eller gå turer med riktig avstand så pårørende kan få et friminutt eller hjemlevert middag? Ringer man opp de som nå er isolert og tar en prat og hører hva de kan trenge hjelp med? Viljen til å «bjuda på» henger ofte sammen med hvilken kommune man bor i.

Livbøyer skal være for folk som trenger å holde seg flytende i kriser. Mange pårørende lever i en permanent krise. Når vi nå har dratt livbøyene tilbake så er det flyt eller synk for mange. Vi er bekymret for det økte presset en del pårørende nå har og som kan gi langtidseffekter fremover. Det blir fort 2 pasienter ut av en diagnose her.

En klapp for pårørende er fint og fortjent, men når hverdagene er over oss og vi er ute i en «annen normal» har vi en klar oppgave å ta fatt på. Vi har nå erfart at pårørende og familiens omsorg ikke er en del av beredskapsplanene, men det er de som ofte ender opp med ansvaret for de sårbare gruppene.Sånn kan vi ikke løse det i fremtiden. Her trengs nye tilnærminger og en omorganisering som gjør at ikke de må ta største delen av den dugnaden som vi oppfordrer til.

For en klappsalve kan ikke være det eneste vi får ut av dette. 

Med ønske om en så God Påske som mulig!

Kommentarer

Anita Vatland

Anita Vatland er daglig leder for Pårørendealliansen, en paraplyorganisasjon for pårørendeområdet uansett diagnose eller tilstand til den eller de man er pårørende for. Vatland har lang erfaring fra arbeid med helsesektoren og har bakgrunn som siviløkonom.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!