Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Anette Storsteins blogg Publisert 2016-10-01

Hjerneplan, fordi Norge fortjener det

Om få dager legges statsbudsjettet for 2017 på bordet. Det er like spennende hver gang. Jeg vet hva jeg ønsker meg i år: på vegne av pasienter og pårørende,  fagfolk og forskere ønsker jeg meg midler til en norsk hjerneplan, et skikkelig løft for alle som rammes av sykdom i hjerne, ryggmarg og nerver, og en fremtidsrettet satsing på forskning og kompetanse. 

Visste du at 1 av 3 nordmenn får en sykdom eller skade i nervesystemet i løpet av livet? Bare hjerneslag rammer 17.000 nordmenn hvert år. 80.000 har demens, et tall som er beregnet å øke til 150.000 om få år. 1 av 1000 får MS eller Parkinsons sykdom i løpet av livet. 45.000 lever med epilepsi. Jo eldre vi blir, jo større er sjansen for å få en nevrologisk sykdom – og vi nordmenn lever lenger enn noen gang, og lenger enn de aller fleste andre i verden. Og sist, men ikke minst – psykiske lidelser er også hjernesykdom. Da begynner vi å snakke virkelig store tall.

 Jeg har arbeidet i norsk nevrologi siden 1995, og jeg har fått være med på en utrolig reise i mitt eget fagfelt med enorme fremskritt både i hjerneforskning og i pasientbehandling. Der vi før hadde lite å tilby til slagpasienten kan vi nå gi medisiner som løser opp blodpropper i hjernen, eller vi kan rett og slett fiske proppen ut. Det kan bety forskjellen mellom et liv med gangfunksjon og et liv i rullestol. Andre eksempler er alle bremsemedisinene som kan forebygge sykdomsattakker ved multippel sklerose. Om ti år håper jeg at det blir langt mellom de aller sykeste MS-pasientene som før var det vi forbandt med denne sykdommen. Ja, virkeligehten i hjernefeltet er helt annerledes enn den var, men likevel er vi ikke kommet så langt at en skadet eller ødelagt nervecelle kan erstattes. Det betyr at veldig mange mennesker med hjernesykdom eller gjennomgått skade må leve med symptomer, det vi kaller en kronisk tilstand.

 En kronisk tilstand kan være så mangt: fra 25-år gamle Matildes tre heidundrende migreneanfall i måneden til Alzheimer som sakte maktstjeler bestefar på 65 - eller Kristian, finanskaren på 52 som syklet på seg et anfall med uregelmessig hjerterytme, og pang, der satt det en blodpropp som lammet hans høyre kroppshalvdel – og 21 år gamle Tina som får vite at balanseproblemene skyldes multippel sklerose. Altså, alt fra sykdommer som er plagsomme nok, men ikke livstruende – til lidelser som sakte frarøver en personlighet og minner, eller akutt dramatikk som endrer livet for alltid.

 Store europeiske studier har beregnet at så mye som 25-30 % av våre helseutgifter går til oppfølging av personer som er rammet av ulike typer hjernesykdommer. Det er klart det koster når finanskaren på 52 må tre ut av arbeidslivet, 15 år før tiden. Det koster for staten, og i enda større grad for ham og familien hans, som må omstille seg til en helt annen tilværelse. Hvordan takle en fremtid med halvsidig lammelse? Problemene er ikke over selv om blålysene slås av, men fra en høyteknologisk, maksimal innsats i akuttsituasjonen til det tilbudet Kristian vil få et år senere kan spranget være langt, svært langt.

 Jeg startet med å si at jeg ønsket meg en hjerneplan i statsbudsjettet. Med det mener jeg en bred satsing på hjernefeltet. Vi trenger mer penger til forskning. Sammenlignet med våre naboland bruker Norge mye mindre ressurser på hjerneforskning. Vi trenger satsing på spisskompetanse på sykehusene, på breddekompetanse i kommunene, og på individkompetanse til pasienter og pårørende. Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Vi trenger et løft for hele hjernefeltet, ikke stykkevis og delt for en og en diagnose. Slik er det blitt gjort med andre store sykdomsgrupper, og da bør vi kunne få det til på hjernesykdommene også! 

21 år gamle Tina har altså fått multippel sklerose. Hun trenger en nevrolog som har tilgang til oppdatert kunnskap og en dyktig MS-sykepleier på sykehuset; hun bør få den best egnede bremsemedisinen; og fastlegen hennes bør kjenne til MS-symptomer som trettbarhet og tenke at tømreryrket kanskje ikke er det lureste karrierevalget. Hun burde få trene i en gruppe med andre unge med nevrologisk sykdom, og få en kontakt på NAV-kontoret som tenker fremover. Tinas egen kompetanse kan økes gjennom pasientforbund og lærings- og mestringskurs. Tina bør jevnlig kunne få tilbud om rehabiliteringsopphold, ikke bare i startfasen av sykdommen, men også om ti og femten år. Og sist, men ikke minst, bør de dyktige MS-forskerne vi har i dette landet få en forutsigbar og tilstrekkelig finansiering for sine prosjekter, som vil komme Tina til gode om ti år. Vi bygger veier for fremtiden. La oss bygge hjernehelse for fremtiden også.

Tina skal leve med sykdommen sin resten av livet. Hun, og mange andre nordmenn. Hun trenger å være omfattet av en helhetlig plan for det å leve med en livslang sykdom i hjernen. Kroniske sykdommer i hjernen har mange ting til felles, og det kan man dra veksler på i oppbyggingen av en hjerneplan. Norge har mange dyktige fagfolk, og vi brenner for feltet vårt. Ja, det vil koste med en hjerneplan. Det kostet også med en kreftplan, og en demenssatsing, og et psykiatriløft. Det koster, men det er en investering av de aller viktigste, og i det lange løp har vi igjen for det. Hjerneplan. Vi trenger det, og vi trenger det nå.

 

 

Kommentarer

Anette Storstein

Anette Storstein er spesialist i nevrologi og overlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, med hovedfokus på kroniske lidelser i nervesystemet. Hun har lang erfaring fra arbeid som tillitsvalgt i Legeforeningen og i Norsk Nevrologisk forening og sitter som styremedlem i Hjernerådet.

Nyheter fra startsiden

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!