Uføreplan med mangler

Tidligere i høst tilbrakte jeg en dag med møter og diskusjoner med ulike spesialister på et helseforetak. I et av disse møtene snakket jeg med en gastroenterolog – en spesialist i mage- og tarmsykdommer - om det å leve med alvorlige tilstander som Crohns sykdom og ulcerøs kolitt. Han fortalte meg at for ikke mange år siden ble disse sykdommene som regel behandlet med gjentatte operasjoner, og det endte ofte med at pasienten måtte få utlagt tarm. Mange ble uføre og klarte seg dårlig i hverdagen. I dag har vi medisiner som kan behandle disse tilstandene – ikke hos alle, men hos mange. Mennesker som ellers kunne vært uføre, er i dag helt eller delvis i arbeid tross sykdommen sin. 
Noen dager etter dette møtet presenterte regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2012. Der leste jeg at hele 9,5 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder nå mottar uførepensjon. Det vil bli bevilget svimlende 58,7 milliarder kroner til uførepensjon neste år. Dette er et skremmende høyt tall. Det er først og fremst skremmende fordi tallet representerer mange enkeltskjebner og utfordringer for medmennesker. Men det representerer også enorme utfordringer for samfunnet. Norge kan med rette være stolt av en arbeidsledighet på bare 3,25 prosent, men uføretallene skjuler trolig noe av den egentlige ledigheten.
Samfunnet sitter ikke stille og ser på uføreutviklingen. Det diskuterer tiltak rettet mot enkeltmennesker, det lager kurs og systemer, og lager IA-ordninger for bedrifter slik at det skal bli lettere å få uføre i jobb igjen. Men det er slående og overraskende at diskusjonen praktisk talt aldri dreier seg om en mer målrettet og aktiv bruk av legemidler for i det hele tatt å sette uføre i stand til å jobbe. Jeg har i ulike møter gjennom dette året hatt gleden av å høre ministrene Hanne Bjurstrom, Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen snakke om utfordringene rundt de mange uføre i Norge. Men ingen av dem har nevnt betydningen av å investere i riktig diagnostisering og riktige legemidler som et ledd i en tiltaksplan.
Noen flere tall for å sette det hele i en sammenheng: Basert på utsalgspriser inkludert merverdiavgift er det totale legemiddelmarkedet i Norge mindre enn en tredel av utgiftene til uførepensjon. På listen over de ti største legemidlene, er det mange biologiske legemidler med såkalte TNF-alfa-hemmere som den største gruppen. Dette er legemidler som blir brukt mot revmatiske lidelser og alvorlige mage- og tarmsykdommer som Crohns sykdom og ulcerøs kolitt. Det finnes gode helseøkonomiske analyser som viser det samfunnsmessige nytten av å investere i disse medisinene, men så vidt meg bekjent er det lite data som dokumenterer gevinsten ved å få personer som ellers er uføre tilbake i jobb, helt eller delvis.
Mennesker som får Crohns sykdom og ulcerøs kolitt er ofte unge. Hos mange debuterer sykdommen allerede i 15 til 25-årsalderen. For disse vil forskjellen mellom et liv som ufør og et liv som yrkesaktiv bety enormt. Først og fremst på det personlige plan, men også for oss som samfunn.
Oppfordringen – og kanskje også utfordringen – blir derfor å se på moderne legemidler som en innsatsfaktor i, og ikke bare en kostnad for, samfunnet. I diskusjonen som pågår ser jeg virkelig frem til å høre den første politikeren som nevner investering i moderne legemidler som ett av mange tiltak for å bedre situasjonen rundt den høye uførhetsgraden i Norge.