Psykisk helse på utrygg grunn

I løpet av livet vil alle mennesker oppleve at de møter motgang. Det kan være fysisk, det kan være mentalt, det kan være begge deler. For noen er det forbigående. For andre kan det være livsvarig. Helsevesenet har som oppdrag å bidra til å avhjelpe når helsen svikter. Men vi skal også bidra til helsefremming og forebygging. Som helsepersonell skal vi altså ikke bare kunne redde liv eller lappe deg sammen mentalt eller fysisk. Vi skal vel så mye bidra til at de humpene du naturlig nok møter i livet ikke setter deg helt ut.
Hvordan er vi så rigget til her i landet for å gjøre nettopp dette. Vel – det spørs hvilken del av tjenestene du ser på. Vi er i dag verdens beste land å få hjerteinfarkt eller blodpropp i. Det er fascinerende hvor raskt det går fra du faller om på gaten nesten hvor som helst i landet, til du blir skrevet ut igjen fra et sykehus nyoperert og "like frisk". Slik er det flere steder i somatikken. Oppfølgingen etter operasjonen er ofte svært god, og forebyggingen er satt i system med kostholdsråd, satsing på sykkelstier, røykelov etc.
Ser vi på det mentale er det ikke like imponerende. Vi hadde en opptrappingsplan i ti år fra 1998-2008 etter at det ble avdekket at tjenestene rettet inn mot de som hadde psykiske plager var fullstendig nedsmeltet. Svikt i alle ledd het det. Vi fikk en plan. Mye skjedde i løpet av de ti årene. Mye ble bedre. Men det som ikke kom på plass var et tilbud til dem med milde og moderate lidelser, de med påbegynnende rusproblemer og eldre med psykiske lidelser. Noe mer måtte altså gjøres. Ikke minst også fordi Folkehelseinstituttet avdekket at depresjon faktisk var Norges dyreste lidelse. Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretrygdkostnadene.
Men det er grunn til å spørre seg – hva er det egentlig man nå gjør med dette?
Det mangler ikke på prosjekter. Senest 22. januar sparket Helsedirektoratet i gang tiltaket Rask psykisk helsehjelp. 12 kommuner har fått midlertidig støtte til å høvle ned terskelen til psykisk helsehjelp for voksne med mildere depresjons- og angstlidelser, de desidert dyreste plagene i Norge.
Rask psykisk helsehjelp er et flott tiltak. Det skal tilby direkte hjelp uten henvisning fra lege og senest innen to uker for å unngå at problemene skal vokse seg større og alvorligere. Uten tvil et svært smart behandlingstiltak som vi vet virker.
Det gjør også et annet prosjekt: Rekruttering av psykologer i kommunen som har pågått sine 2009 og har gitt oss 130 nye psykologer i førstelinjen.  I en tidsavgrenset periode har i det minste en tredjedel av landets kommuner kunnet tilby en kompetanse som styrker det eksisterende behandlingsapparatet, som kan bidra til å utvikle mer systemrettere intervensjoner og som kan benyttes svært på tvers og på langs, på alle arenaer der befolkningen er. Evalueringen både fra AFI og SINTEF viser at ordningen er svært nyttig for kommunene. Dette vil de ha mer av.
Men uvissheten henger over tiltakene som bygger på et spleiselag mellom kommune og stat i prosjektkommunen; i en tidsavgrenset periode før kommunen selv sitter igjen med hele regningen.
Samhandlingsreformen ser ut til å være en reform først og fremst for somatikken.  Mental Helse, Norges største brukerorganisasjon på feltet, er bekymret for at psykisk helse ennå ikke er en del av reformens finansieringsordning. "Så lenge dette ikke skjer, prioriterer kommunene å bygge tilbud for somatiske pasienter, og folk som sliter psykisk blir ofre for et svarteperspill ", skriver de på sin hjemmeside.
Spørsmålet som presser seg på er. Hvorfor er det bare prosjekter man setter igang? Hvorfor sikres ikke prosjekter man har evaluert positivt med lov og finansiering? Hva er det som gjør at man nøler med å få på plass det som er nødvendig for at tjenester vi vet gjør en forskjell skal bli bærekraftige og varige? Kontrastene til status i somatikken er slående. Der har staten tatt direkte økonomisk ansvar for at tjenester skal værebærekraftige, og de politiske partiene kappes om å foreslå tiltak for å kutte i ventetiden. Imens forblir ventetiden for barn og unge 60 virkedager før de får et eneste tilbud når de sliter psykisk. Tror noen at små prosjekter, spredt utover enkeltkommuner i landet skal løse dette? Neppe. Men så langt er det lite annet som er igangsatt.
De psykiske helsetjenestene som etableres bygges på svært utrygg grunn. Det er postnummeret ditt som avgjør om du får det tilbudet vi vet er best; om det blir satset på helsefremming, forebygging og tidlig hjelp for ditt mentale strev. Men selv det er usikkert. For plutselig er prosjektet over. Stillingene fjernes. Befolkningen står uten noe tilbud. Det er litt som å spille tombola med folks psykiske helse.
Hvor lenge skal vi som befolkning akseptere at det er slik?